Katten min er borte, jeg vil huske de gode minnene, men synes det er trist

Jente, 20

Hei, jeg har slitt litt i det siste. Katten min som jeg har hatt siden jeg var 1-2 år gammel har vært borte veldig lenge og jeg tror ikke han kommer hjem igjen. Før han forsvant fikk jeg tatt poteavtrykket hans for å ta en tattovering og jeg plasserte den på armen så jeg ser navnet og poten hans vært dag og jeg blir veldig trist av det, men tattoveringen er nydelig og jeg angrer ikke på det. En av grunnene til ag jeg gjorde det var for ag jeg ikke ville miste han for alltid. Og jeg har hørt litt på en sang som sikkert egentlig er en sang om kjærlighet og at den andre personen ikke lever lenger men jeg tenker sånn på katten, jeg kan nesten ikke høre på den sangen uten å gråte men jeg vil ikke miste minnene av han heller. Jeg vil kunne holde på ting som minner meg om han, men det er veldig vanskelig siden jeg vokste opp med han. Hva kan jeg gjøre for at det skal være mindre sårt og mer glede over at jeg hadde han så lenge med gode og fine minner?

Svar

Hei,

Det er nok sånn at en del av det du må gjøre er å la deg selv være trist for dette, og akseptere at du sørger over han.

Det du beskriver er en vanskelig situasjon, og ekstra vanskelig når du ikke har fått bekreftet at han er død eller ikke kommer tilbake.

En del av prisen vi betaler for å elske og være glad i dyr og mennesker er at det blir trist å miste dem. Sånn er livet.

Det er helt naturlig, og som du er inne på er det verdt det selv om det gjør vondt.

Følelser er informasjon til deg, så når du blir lei deg om du tenker på han så er det nettopp fordi du har mange fine minner med han og savner han.

Om du forsøker å dytte de vonde følelsene bort for mye, så vil det kunne være vanskeligere å også nyte de gode minnene, eller komme videre.

Det er fordi vi må kjenne på alt sammen for å kunne kjenne noe. Du må tåle det vonde for å få det gode.

I tillegg er det nødvendig å også kjenne de vanskeligere følelsene, bruke litt tid på dem, for å kunne legge dem vekk. Hvis ikke kommer de bare tilbake og tilbake til du aksepterer dem mer.

Det er veldig menneskelig å ville ha det godt, og vi kan bli slitne og lei av å være lei oss. Men ofte går ting fortere over om vi faktisk lar det som er være.

Kanskje du kan sette av litt tid til å tenke på katten din og føle det du føler i ny og ne nå, sånn at du også av og til kan legge det litt vekk.

Hvis han nylig har forsvunnet er det i alle fall ikke rart at dette tar mye tid for tiden.

Så vil jeg også si at vi ofte snakker om sorg og savn som om det er en prosess vi går gjennom, og så blir ferdig med. Likevel er det ofte sånn at sorg og savn heller går litt mer i bølger. Det er naturlig at du noen ganger tenker mer på han, og andre ganger mindre.

Hvis du aksepterer og kjenner alt du kan få av følelser og tanker, så vil det antakelig likevel bli sånn at du kan se tatoveringen eller høre en sang uten å bli helt satt ut etter hvert.

Det kan også hjelpe å snakke med venner og familie om han, fortelle om de gode minnene i tillegg til at du savner han.

Som du er inne på så kan de vi er glad i leve evig ved at vi husker hvem de var, lenge etter at de er borte.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no

Besvart: 23.10.2025

Oppdatert: 23.10.2025