Er det å lage scenarioer i hodet en mental lidelse? Får ikke til å grine

Hei du

Jeg oppfatter spørsmålet ditt som oppdelt i to. Det ene du spør om er om det er normalt å lage scenarioer i hodet og det andre omhandler vansker med å gråte.

Angående om det er vanlig å lage scenarioer i hodet så er svaret absolutt ja. Det er ikke en psykisk lidelse å se for seg ulike scenarioer i hodet Det er nok litt forskjellig i hvor stor grad man holder på med dette og det kommer an på f.eks kreativitet, fantasi og evne til forestillingsbilder i hodet. Noen vil ha livlig fantasi og aktivt dagdrømme og se for seg mange ulike scenarioer mens andre ikke har denne fantasien (eller interessen) og vil forholde seg mye mer konkret til ting som skjer i hverdagen uten dagdrømming/fantasi/leke med scenarioer.

Når det er sagt så er det klart at dersom man har mange scenarioer som går på blant annet bekymring og uro for alt mulig som kan gå galt så kan dette være del av en psykisk lidelse. Som eksempel vil f.eks personer som har generalisert angstlidelse bekymre seg i mye større grad enn andre for alle mulige scenarioer som de kan tenke seg kan gå galt (mye katastrofetanker) og personer som har sosial angstlidelse/sosial fobi vil gjerne se for seg mange ulike scenarioer som de prøver å kontrollere som kan omhandle det å lage manus/forberede seg før en sosial setting som man vil kunne kalle å lage "scenarioer" slik som du beskriver.

Så oppsummert er det helt normalt å lage scenarioer i hodet uten at det betyr noe som helst men dersom scenarioene lager mye trøbbel og er påtrengende og tunge så kan det være del av en psykisk lidelse.

Når det kommer til ditt andre spørsmål som omhandler det å ikke klare å gråte så er det også her stor forskjell på oss mennesker med tanke på hvor ofte vi gråter og hvor mye som skal til for at vi gråter. Noen kan bli på gråten eller rørt av "alt" - både positive ting og vanskelige ting - andre igjen har mindre tilgang til sin gråt og gråter ytterst sjelden eller aldri.

Dersom det er slik at du ønsker å gråte men ikke får det til kan det hende du har for mye fokus på at du "bør" gråte og at det dermed blir en brems på det fordi fokuset på å prøve å tvinge frem gråten ikke går. Det kan også handle om at det er uvant for deg å gråte og at du kjenner at dette fort blir avstengt hos deg.

For noen kan det handler om at man har et psykologisk forsvar på der man over lengre tid har holdt følelser på avstand og dermed også kjenner at gråten ikke er lett tilgjengelig.

Trenger du å snakke med noen om alt du tenker på og er opptatt av så kan du ta kontakt med helsesykepleier på skolen din for råd og støtte.

Ønsker deg alt godt!

Med vennlig hilsen psykologen