Er problemet stort nok til at jeg kan snakke med noen om det?

Jente, 20

Jeg har flyttet på hybel for å studere, og jeg føler meg veldig ensom selv om jeg faktisk har en veldig god venn her. Jeg tror også at jeg har en spiseforrstyrelse so jeg har slitt med i 3 år, som også gjør at jeg har blitt vandt til å trekke meg unna folk og sosiale settinger. I tillegg er jeg stressa og føler press på å melde meg inn i linjeforeninger og sosiale ting, skaffe meg en jobb. Føler jeg ikke utnytter livet godt nok, og at jeg bør engasjere meg mer. Jge blir også veldig stress knyttet til dette når venninna mi melder seg som frivillig og søker jobber og gjør mye sånt. Føler det jeg gjør ikke er godt nok. Også sliter jeg med å skaffe meg andre venner. Spesielt også når jeg ikke er en person som liker fest og drikking, så føler jeg meg veldig ensom og alene. Har tenkt på å oppsøke hjelp men jeg synes det er så utrolig vanskelig å snakke med noen om dette, også tenker jeg at problemet er ikke stort nok og at jeg burde klare å fikse det selv.

Hei.

Dette forstår jeg er vanskelig for deg. Det å føle på ensomhet til tross for at du også har en god venn er ganske normalt. Samtidig er det viktig å ta den på alvor. Ensomhetsfølelsen forteller deg noe om hva du trenger for å ha det bra.

Du beskriver hvordan du har det veldig godt og oversiktlig. At du tror du har en spiseforstyrrelse og hvordan du håndterer vanskelige settinger, som at du har blitt vant til å trekke deg unna folk og sosiale settinger. Bare det å klare å sette ord på hvordan man har det kan for noen være vanskelig så du skal være stolt over at du klarer det. Det gir deg også fordel med at når du får snakket med noen at du også klarer å formidle på en god måte hva du trenger og hva du vil. For det er det som vil hjelpe deg. Å snakke med noen om hvordan du har det. Det er ingen problem som er for store eller små til å ikke bli pratet om. Om man har lyst og er motivert til å prate om det man syns er vanskelig så er det nok til å nettopp snakke om det. Du kan for eksempel snakke med studenthelsetjenesten, noen voksne på helsestasjon for ungdom (det er opp til 20 år, og noen kommuner er det opp til 25 år) eller fastlegen din. Grunnen til at jeg kun nevner helsepersonell er med tanke på det du skriver om spiseforstyrrelser, men du kan selvfølgelig også ha veldig god nytte av å snakke med en god venn, et familiemedlem, slektning eller en annen voksen du stoler på.

Når det gjelder venninnen din og alt du tenker hun får til så prøv å ikke vær så streng med deg selv. Du får ting til du også på din måte og kanskje ikke det er det mest riktige akkurat nå at du melder deg inn i frivillig arbeid eller får deg jobb, men at du faktisk snakker med noen om hvordan du har det. For da kan du få tips og råd til å håndtere det du står i, du kan få hjelp til å tenke på hvordan frivillig arbeid og hvilken type jobb som vil passe deg når du er klar for det. Det hjelper å sortere tanker og følelser. For noen følelser skal du bare la passere. Når du har egenkapasitet vil du også klare mer, ha overskudd til å både etablere nye vennskap og gjøre ting på fritiden som for eksempel frivillig arbeid/ jobbe. Så begynn med å snakke med noen. Ellers hjelper det veldig å ha rutiner som å stå opp til samme tidspunkt hver dag (og legge seg til riktig tidspunkt), dra på skolen, ha regelmessige måltider og gjøre aktivitet som gir deg energi. Aktivitet kan for eksempel være å gå tur i nabolaget eller i naturen. Det trenger ikke å være noe organisert. For det er dine behov som er viktig her og hva du trenger- og det er heldigvis noe som kan jobbes med gjennom å snakke med noen om dette. Jeg håper du fikk litt hjelp i dette svaret og ønsker deg alt godt fremover❤️.

Jeg legger ved noen artikler jeg anbefaler deg å lese. I de kan du få god informasjon, men også tips og råd. I tillegg legger jeg ved noen apper som er verdt å prøve ut.

Med vennlig hilsen helsesykepleier, ung.no

Besvart: 13.9.2026