Hva gjør jeg når alt føles mørkt og jeg hater kroppen min?

Jente, 14

Hei. Jeg sliter utrolig mye vekt, og kropp. Hver gang jeg ser meg selv i speilet tenker jeg bare at jeg er stygg og feit. Jeg er cr 1,61 cm, og veier kanskje 47 kg. Jeg har startet og spise mindre og mindre mat. Jeg har gått ned 10 kg på en uke, men jeg har bygget meg opp til ‘vanlig vekt’ igjen, og snakker med noen. Det er mye som skjer på hjemmebane. Farmoren min døde for noen månder siden som var en utrolig viktig person, mormor har fått brystkreft og føler ikke at jeg strekker til lenger. At jeg ikke er til nytte lenger. Jeg har ikke lyst på mat, og tenker ofte på alt som skjer og alt er bare mørkt. Jeg snakker med noen på ung arena. Har bare gjort det en gang. Mamma og pappa vet dette. Jeg vet ikke hva jeg skls gjøre. Alt er bare mørkt, og tankene om at jeg er feit og savnet og frykten er som en stuck i meg. Jeg vet ike hva jeg skal gjøre. Alle sier at ting blir bedre, men det gjør ikke det. Hver gang jeg ser meg selv er det noe som sier alt det stygge man kan tenke seg og høre.

Svar

Hei jente 14 år.

Det du skriver er veldig vondt å lese, og jeg er skikkelig glad for at du sier ifra. Det du går gjennom er mye for hvem som helst, spesielt for en på 14 år. Du har mistet farmoren din, er redd for mormoren din, og samtidig prøver du å håndtere tanker om kropp, mat og egen verdi. Det er ikke rart at alt føles mørkt.

Først vil jeg si noe veldig viktig: med høyde 1,61 og vekt rundt 47 kg er du ikke feit. Og det betyr ikke at tankene dine er rare eller feil. Når man har det vondt inni seg, kan hodet begynne å lyve om kroppen. Den stemmen som sier stygge ting til deg er ikke sannheten, selv om den føles veldig ekte.

Det at du har begynt å spise mindre, gått raskt ned i vekt og mister matlysten, er tegn på at kroppen og hodet ditt er overbelastet. Det er ikke fordi du er svak, men fordi du har hatt altfor mye å bære på. Sorgen og frykten kan sette seg rett i kroppen.

Det er veldig bra at du snakker med noen på Ung Arena, selv om det bare har vært én gang. Det tar tid å åpne seg, og én gang er faktisk et stort steg. At mamma og pappa vet om det, er også bra, selv om det kanskje føles vanskelig.

Når alt føles mørkt og folk sier at det blir bedre uten at det føles sånn, kan det gjøre vondt. Noen ganger blir ikke ting bedre av seg selv, men de kan bli bedre med hjelp, litt etter litt. Du trenger ikke vite hva du skal gjøre alene akkurat nå. Det viktigste er at du fortsetter å snakke med voksne som kan hjelpe deg, og at du sier ifra når tankene blir for tunge.

Du er ikke til bry, du er ikke unyttig, og du er ikke stygg. Du er et menneske som har det vondt, og det fortjener omsorg og støtte. Hvis du noen gang føler at tankene blir for mørke eller skumle, er det viktig at du sier ifra med en gang til en voksen eller ringer en hjelpetelefon. Du fortjener hjelp, og du fortjener å ha det bedre, selv om det ikke føles sånn nå.

Håper det går litt bedre nå, husk at du kan skrive hit når som helst. Alt godt.

Vennlig hilsen helsesykepleier i samarbeid med ung.no

Besvart: 4.2.2026

Fikk du svar på det du lurte på?