Overtenker samtaler og planlegger hva jeg skal si, sliter sosialt av det

Jente, 17

Jeg overtenker samtaler. Det har gått over streken. I hver enkelt relasjon jeg har ligger jeg alltid et steg foran i samtalen, altså at jeg tenker mye på hva jeg skal svare personen etter den er ferdig med å prate. Det eneste jeg tenker på i samtaler er at jeg kommer til å være den som ikke kommer på noe nytt å si, og det er jeg som begynner å slite sosialt nå. Før tenkte jeg aldri over hvordan samtaler skulle bli ført, men etter jeg hadde en kjæreste som pratet lite og ikke svarte meg når jeg pratet ble jeg ekstra oppmerksom, og føler det som oftest slik som det her med den nye kjæresten. Når vi er sammen tenker jeg mye på at vi må prate og jeg blir for opphengt i dette med samtaler og at jeg må komme på noe å si. Jeg vet det er en naturlig del av samtalen å ha stillhet, men det hjelper ikke å si det. Jeg er redd jeg aldri blir kvitt dette. Det begynner å gå så langt at jeg til og med overtenke dette med samtaler med familien min. Jeg klarer ikke helt å forklare det, men det er vondt

Svar

Hei du!

Så fint at du tar kontakt.

Dette er ikke et så uvanlig fenomen hos mennesker som har sosial angst. Jeg sier absolutt ikke at du har dette men nevner det i forbindelse med at du beskriver at du føler at du har begynt å slite sosialt nå.

Det som blir uheldig med dette mønsteret er at man gjerne prøver å lage seg et "manus" for hva man skal si og så blir man veldig opphengt i dette og stakkato når man skal snakke med andre. Det bygger seg opp uhensiktsmessig mye ubehag og fokuset på det å finne på noe å si tar opp plassen for det som egentlig skulle vært i fokus - nemlig selskapet/personen man er med og samtalen i seg selv.

Du forteller at du ikke hadde det sånn før og litt enkelt fortalt så må du øve deg på å gjøre som du gjorde før. Du kan øve deg på å la det som skjer inni deg (planleggingen og angsten/stresset) bare være der og så flytte fokuset ut på samtalen (eller stillheten) som er mellom deg og dem du er med. Du kan også øve deg på å bryte med manuset - som i at dersom du har tenkt at "jeg spør om hva han skal ha til middag etterpå" så får du ikke lov til å velge det spørsmålet men øver deg på å heller si noe helt annet. Dette kan høres banalt ut men det blir en måte å bryte med det mønsteret som er nå på slik at du ikke blir så fanget i det. Det blir selvsagt også relevant å være i stillhet og ikke gjøre alt du kan for å bryte stillheten.

Jeg ønsker deg masse lykke til.

Med vennlig hilsen psykologen

Besvart: 4.2.2025