Jeg går ikke på skole pga angst og føler meg så alene.

Jente, 13

Hei. Jeg går ikke på skole pga angst osv. Uansett jeg trenger seriøst hjelp med å få venner! Jeg har jo noen venner som jeg fikk før jeg sluttet på skolen. Men de har jo mange andre de heller velger over meg. Jeg sitter i senga og ser på telefonen min hver eneste dag og er kanskje me veninner 1 gang i løpet av 2 uker eller mindre. Jeg har prøvd på snap, men det er ikke så lett. Jeg kan liksom ikke bare si «hei vil du bli vennen min» blir helt feil, går heller ikke på noe fritidsaktiviteter og har prøvd å få bedre kontakt med gamle venner med de har mange andre venner som de er mer close med. Og jeg føler meg så alene.. jeg har prøvd å kose meg i eget swlvskap men jeg har også adhd noe som gjør at jeg føler at jeg får mye energi av å være sosial. Jeg blir utslitt av å ligge i senga hver dag, jeg er lei og savner å ha noen jeg kan fortelle alt til, og at det ikke er unatrulic at jeg spør om å henge:/

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei,

Så fint at du kan skrive til oss i ung.no om hvordan du har det.

Jeg forstår godt at savnet er stort etter å ha naturlig omgang med venner. I tenårene blir det ekstra viktig å omgås jevnaldrende, føle tilhørighet og fellesskap med andre.

Jeg forstår at det er ekstra vanskelig for deg, siden du ikke går på skole og heller ikke deltar i noen fritidsaktiviteter. Disse arenaene er jo de beste for å få venner.

Den sterkeste kraften til angst er unngåelsen. Unngåelsen skaper mer unngåelse og mer begrensninger i livet. Angsten opprettholdes og forsterkes. Det blir en ond sirkel.

Når du blir eldre, så angrer du mest på det du ikke turte. Du vil ikke angre på at du tok sjanser, gikk utenfor komfortsonen din, utfordret deg selv - uavhengig av resultatet.

Ikke la angsten styre livet ditt. Den bare begrenser livet ditt og tar fra deg friheten.

Selv om det er vanskelig for en person med angst å gå utenfor komfortsonen sin, så er det fullt mulig. Hjernen sier kanskje nei og finner alle mulige "farer", men med kroppen din kan du fortsatt ta de sjansene.

Husk at du jo er redd for noe som ikke er farlig!

Det beste er om du kan koble deg på livet igjen, fritidsaktiviteter og skole. Hva som helst, bare det innebærer å omgås andre jevnaldrende på en naturlig måte!

Det vil koste deg tårer og slit, men det er en liten pris å betale for å være en aktiv deltaker i livet ditt og ikke en passiv tilskuer.

Livet er fullt av valg, alt fra de små, om hva du skal ha på brødskiva, til de store, hva du skal gjøre videre i livet. De valgene du gjør er viktige, ta gode valg for deg selv - selv om det er valg som innebærer hard jobbing.

Din (sosiale) angst vil bli mindre hvis du klarer å venne kroppen og hjernen din til at det du nå tror er farlig, ikke er farlig! Du må unngå å unngå, rett og slett.

All form for eksponering er bra. Det vil koste deg mye i begynnelsen men bli lettere etterhvert. Det farligste er å ikke prøve!

Har lagt ved noen artikler som jeg håper kan være til hjelp.

Jeg ønsker deg alt godt og lykke til!

Vennlig hilsen

Psykiatrisk sykepleier i ung.no

Besvart: 16.12.2023