Jeg blir mer og mer lukket og jeg vet det ikke er bra, hva gjør jeg

Hei,

Så bra du ber om hjelp når du kjenner det sånn. Du har mange gode tanker om deg selv og dine egne reaksjoner, og det er viktig at du stopper opp og kjenner etter når det er som du beskriver.

Jeg er enig med deg om at du må forsøke å åpne deg noe mer om dette og snakke med noen. Tror du at det er mulig med vennene dine for eksempel, å øve deg litt på det å fortelle hvordan du kjenner det? I starten kan du øve med å si at du synes det er vanskelig å snakke om deg selv.

Ofte kan vi kjenne oss låst når vi ikke er vant til å snakke om noe, fordi vi ikke vet hvordan vi begynner eller kommer i gang. Da er det ofte smart å starte med nettopp det, å snakke om at det er vanskelig å snakke om det.

Vennene dine vil mest sannsynlig da kunne hjelpe deg til å komme inn på det som er vanskeligere, ved å stille spørsmål og kanskje dele hvordan de klarer å snakke om hvordan de har det. Når vi kjenner oss låst på ulike vis så trenger vi også andre til å komme med de forslagene vi selv ikke kommer på. Det er en annen grunn til at det kan være fint å snakke med andre.

Hvis det ikke fungerer for deg eller du ikke får til å snakke med venner eller andre rundt deg, så går det også an å snakke med helsepersonell om dette. Kanskje kunne det være nyttig for deg å snakke med helsesykepleier eller noen på helsestasjon for ungdom om dette.

Noen ganger kan det være lettere å snakke med noen som ikke ellers er involvert i livet ditt, og som du kan snakke om dine problemer med, uten at de snakker med deg om sine problemer. Som du selv sier så er du sliten av å være den alle snakker med, kanskje er det da lettere for deg å øve deg på det med å åpne mer opp med noen som ikke krever noe av deg tilbake.

Det å dele følelser og tanker handler om å ta plass og kjenne at det er greit, og for noen kan det i seg selv være utfordrende. Det kan av og til være nyttig å kjenne etter hvorfor det er vanskelig å snakke om følelsene sine, og hvor det stopper opp.

Er det at du ikke finner ordene? Er det at du synes det er flaut eller skummelt? Du nevner noe om tillit, det kan ofte være et hinder som du selv sier. Er det at du ikke tenker du og dine følelser er like viktige som andres? Har du kommet i et mønster der andre ikke tar hensyn til at du også har følelser, eller der andre forventer at du er en god lytter og derfor snakker de med deg?

Det er også viktig å påpeke at du ikke har ansvar for andres følelser, selv om de kommer til deg og snakker om dem eventuelt. Noen av oss har det sånn at vi tar for mye ansvar for andre sine problemer og følelser, spesielt hvis de kommer til oss med dem og ønsker hjelp. Men selv om vennene dine kommer til deg med hvordan de har det, så er det ikke opp til deg å løse deres problemer.

Det er kjempefint å være en hjelper, men det å hjelpe er ikke det samme som å fikse. Og også hjelpere trenger hjelp.

Jeg legger ved noen artikler og håper svaret og/eller de kan være nyttig for deg videre. Jeg ønsker deg lykke til.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no