Jeg mistet faren min og kjenner på lettelse

Hei!

Så fint at du sender spørsmålet ditt til oss.

Først vil jeg si at det ikke er noen følelser som er rett eller feil når det kommer til sorg. Det er også helt normalt at følelsene endrer seg over tid, og at man går igjennom mange ulike stadier i sorgen. Noen lurer også på om sorgen noen gang forsvinner helt, og det er det vanskelig å svare på. Man vil jo alltid ha den med seg, men den blir lettere å leve med etter hvert som tiden går.

Du skriver at det har vært tøft å miste han, og at det har vært mye sorg og tårer. Det forstår jeg. Den første tiden etter at man har mistet noen, er ofte preget av en slags følelse av sjokk og vantro, som om man ikke helt klarer å tro på at personen er borte.

Når denne første fasen går over og man innser at det faktisk er sant, kommer gjerne de følelsene man forbinder med sorg. Man blir trist, føler seg tom og mange gråter mye. Når det går litt tid, blir dette også lettere og man finner en måte å leve videre på uten den man har mistet.

De følelsene du forteller om, er også helt normale, særlig når man har hatt et litt vanskelig forhold til den som er borte. Det er verken feil eller rart! Og i ditt tilfelle, forstår jeg godt at du kjenner på en slags lettelse. Bare tenk på hvor mye vondt du hadde det når han levde, og hvor mye du har gått igjennom på grunn av måten han levde livet sitt på. Dette betyr ikke at du ikke var glad i han og at du ikke savner han også. Det er fullt mulig å føle både sorg, sinne, savn og lettelse samtidig.

Jeg håper du har fått hjelp til å bearbeide sorgen etter at faren din døde, både ved å snakke med andre som kjente han, men også ved å snakke med noen som kan hjelpe deg å sortere dine følelser rundt dette. Om du ikke har det, vil jeg anbefale deg å gjøre det nå. Du kan gå på helsestasjon for ungdom å snakke med de som jobber der. De du snakker med der kan også vurdere om du burde snakke med noen andre, for eksempel en psykolog. Mange kommuner har en egen kommunepsykolog, eller du kan bli henvist til en psykolog av fastlegen din.

Jeg håper inderlig at du ikke bebreider deg selv for å føle som du gjør, for det skal du virkelig ikke!

Les gjerne artiklene under, her står det mye nyttig.

Ønsker deg alt godt.

Vennlig hilsen helsesykepleier, Ung.no