Hvordan skal jeg bli mindre redd for ting/personer?

Hei jente 13 år.

Det høres veldig slitsomt ut å være deg om du har alle disse tankene og bekymringene som gjør deg så redd for ting/personer. Slike tanker og bekymringer er både slitsomme og veldig unyttige. 

Og det er trist at du har så mange tanker som gjør at du ikke klarer å snakke med noen om hvordan du har det. Samtidig som du ikke er alene om å kjenne på at det er vanskelig å snakke med noen. Mange unge overmannes av tanker som hindrer dem i å ta i mot hjelp, og det er ikke greit.

Så forsøk å få et litt mer avslappet forhold til dine tanker. Ikke bli så opptatt av at de er sanne eller viktige. Tanker er bare tanker og det er ikke viktig hva du tenker, men hvor mye tid du velger å bruke på tankene og hvor mye oppmerksomhet du gir dem.

Med andre ord "gi litt blaffen" i tankene, for mye av våre tanker er søppeltanker. La de komme og la de gå igjen. Ikke kjemp mot dem, men la de passere uten at du gir dem for mye oppmerksomhet. Les mer om dette i denne artikkelen.

Husk også at andres tanker om deg vil du aldri få vite. Dessuten har de fleste mer enn nok med å bekymre seg for om de selv kommer til å dumme seg ut, til å tenke så mye på deg. Vi er ikke så interessante som vi tror.

Det kan i tillegg, være til god hjelp å gjøre noe annet og avlede deg selv, som å snakke med noen, høre på musikk, være fysisk aktiv, begynne med en hobby, lese en bok, eller gjøre andre hyggelige ting sammen med gode venner. Noen har stor nytte av å forsøke teknikken "mindfullness", søk dette opp på nettet og øv deg på noen enkle øvelser.

Når du oppdager at du  er inne i en unyttig tankerekke med de temaer som gjør deg redd, kan det være lurt å stoppe litt opp og be seg selv skifte tankespor. Fortell deg selv at de tankene du har nå, hverken er nyttige eller hjelpsomme for deg. 

Det er også slik at når en sier slike urettferdige og unyttige tanker høyt til en annen person, mister de ofte mye av sin kraft. Derfor hjelper det å snakke med noen når en har mange vanskelige tanker og følelser.

Derfor vil jeg anbefale deg å ta mot til deg og fortelle mamma hvordan du virkelig ha det. Kanskje kan du få komme tilbake til den psykologen du hadde tidligere? Eller kanskje skal du forsøke å snakke med noen andre, som for eksempel helsesykepleier på skolen din? 

Og hva med å skrive ned dine tanker og følelser før du møter den som skal hjelpe deg? Du kan kanskje la mamma eller din psykolog få lese ditt spørsmål og svar her? 

Og husk at øvelse gjør mester. Ingen er god til å snakke om følelser før en har øvd litt. Så gi de voksne rundt deg en sjanse og hjelp dem til å forstå hvordan du har det for tiden. 

Jeg håper dette var til hjelp for deg og ønsker deg alt godt.

Vennlig hilsen helsesykepleier, ung.no