Føler meg alltid oversett hjemme. Gutt 14

Hei

Dette høres ikke noe greit ut. Å føle seg oversett kan være veldig vondt - nesten mer vondt enn når man krangler med familien sin, for da er man i det minste opptatt av hverandre. Alle trenger å føle seg sett i familien sin. Slik du beskriver din situasjon har du det ikke sånn nå og det er jeg lei meg for å høre.

Det er ikke alltid lett å være det midterste søskenet. Man kan føle seg litt glemt. På den ene siden får småsøsken gjerne mer oppmerksomhet og kos av foreldre fordi de er små og trenger mer hjelp og støtte. På den andre siden har storesøsken et eget, mer voksent forhold til foreldre, og de er vant til å ha dem litt alene. Den som er i midten har kanskje aldri foreldrene sine helt for seg selv. De er enten for store eller for små, de krangler både oppover og nedover. Kjenner du deg igjen i dette? Det er i så fall veldig normalt i familier med tre eller flere barn. 

Du skriver at du innimellom drar vekk for å få tankene over på noe annet. Kan det hende at foreldrene dine da tenker at du er veldig selvstendig og klarer deg bra selv, og at du egentlig drar vekk for å få fred? Det er vanlig at foreldre mistolker signalene til ungdommer. De tror at når ungdommen trekker seg mer vekk så er det fordi de vil være for seg selv, og så lar de dem være for mye i fred. De kan glemme at ungdommen trenger dem fortsatt, men at det ikke er like "synlig" som da de var yngre.

Du spør om det er noe du kan gjøre med situasjonen. Jeg tenker det er lurt at du forsøker å fortelle foreldrene dine litt om hvordan du har det, for jeg tror ikke de forstår det. Her er noen forslag til hvordan du kan gjøre det: 

Ofte, når man har blitt såra, som jeg regner med at du føler du har, så er det lett å begynne å anklage den man skal snakke med. Man velger ord som bare øker konflikten. Kanskje kan du komme til å si ting som 

"dere bryr dere jo aldri om meg, dere sier at alt jeg gjør er feil." 

eller "dere liker søsknene mine bedre enn meg, det ser jeg" 

eller "dere bare kjefter og er sure, jeg får alltid skylda". 

Da snakker du om foreldrene dine og det de gjør feil men ikke om deg selv. De kan få behov for å forsvare seg fremfor å høre på deg og det du har å si. 

Hvis du snur på det, og heller sier noe om hva du selv føler uten å anklage, kan det være lettere for foreldrene dine å forstå uten å bli sinte eller bare klage tilbake. For eksempel: 

"Noen ganger kan jeg føle meg utenfor og mindre verdt, for det virker som dere bruker mer tid på søsknene mine enn på meg. Jeg drar noen ganger vekk for å få tankene over på andre ting, men det virker ikke som dere merker at jeg er borte. Jeg skulle ønske dere tok mer kontakt med meg og spurte hvordan jeg har det. Jeg vil gjerne at dere viser meg mer oppmerksomhet og at vi kan gjøre ting sammen bare vi, for jeg savner det". 

Dette er bare forslag til ord du kan bruke. Men håper du forstår poenget: Bruk "jeg" i starten av en setning og snakk om deg selv og hvordan du har det ut ifra det som skjer mellom deg og foreldrene dine. Si så konkret du klarer hva du vil ha. Da kan det hende de blir vekket litt opp og skjønner hvor viktige de fortsatt er for deg.

Du kan også si hva du vil at foreldrene dine skal gjøre annerledes. Si at du ønsker deg at de fokuserer mer på det du gjør som er bra, og at de husker å si det til deg. Kanskje det kan gi deg tilbake litt motivasjon til skolearbeid? Fokuser på det som kan hjelpe fremfor det som ikke hjelper.

Håper dette ga deg noen svar og litt inspirasjon til å klare å snakke med foreldrene dine om hvordan du har det hjemme. Blir det ikke bedre, er det viktig at du snakker med noen andre voksne du stoler på. Du kan f.eks gå til helsesykepleier på skolen din og fortelle det samme der, som du har skrevet her. Helsesykepleier har taushetsplikt og du har lov til å gå dit uten å si ifra hjemme først. Sjekk ut hvor du i så fall kan ta kontakt i artiklene jeg har lagt ved under.

Lykke til.