Jeg har et vanskelig forhold til foreldre - burde jeg si noe?

Hei

Takk for at du deler med oss det du ønsker å si til foreldrene dine. Det er sterke ord, og det berører meg å lese dem. Det du skriver sier mye om dine følelser og hvordan du har hatt - og sikkert ennå har det. Jeg skjønner at du har et vanskelig forhold til foreldrene dine.

Jeg kan ikke svare ja eller nei på om du bør dele disse ordene med dine foreldre eller ikke, til det vet jeg for lite om deg og din situasjon. Men jeg kan si litt om hvordan jeg tolker det du skriver og litt om hva jeg tenker er lurt når man skal snakke med foreldre om vanskelige ting. Og så kan du ta med det i vurderingen når du bestemmer deg for om du vil dele det eller ikke.

Det jeg tenker når jeg leser er at dine ord gir inntrykk av at du vil forsone deg med foreldrene dine, og tilgi det de har gjort mot deg. Du skriver at du ønsker å se dem som noe mer enn det gale de har gjort, og at du vil se fremover. Da får jeg tanker om at du har klart å bearbeide mye av det du har opplevd, og at du har klart å finne styrke i deg selv og den du er. Det er viktig og fint, og jeg er glad for at du får til å gå videre fra det vonde, uansett hvordan foreldrene dine reagerer på det du har å si.

Du skriver at du forstår at ting har vært vanskelig for foreldrene dine. Da tenker jeg at du har den styrken at du klarer å se personer for noe mer enn sine handlinger og se ting fra den andres perspektiv. Du kan tenke på at denne styrken har du og den er din. Det er nok lettere å tilgi andre når man er trygg på seg selv, slik du virker å være! 

En ting er å tilgi. En annen ting er å sette grenser for seg selv og stille andre til ansvar dersom de har gjort deg urett. Det tenker jeg at du også gjør. Du skriver at foreldrene dine har gjort ting som har fått deg til å hate dem, og fått deg til å ikke være glad i deg selv. Det kan være viktig å få sagt dette slik at du plasserer ansvaret hos dem, som er de voksne. Og at du får sagt noe om dine egne grenser, og at de har trådd over dem. Dine foreldre trenger å vite hvordan du har hatt det. Det kan hende det vil føles  for deg som at du tar vare på selvrespekten din og integriteten din når du sier ifra om det.   

Videre, tenker jeg at selv om du sier ifra så kan du jo ikke styre reaksjonene deres. Så det kan være greit å være forberedt på at de ikke reagerer slik du ønsker og at du blir skuffet. Tenk da over om du har noen andre mennesker i livet ditt som du kan støtte deg på, og at det kan være bra for deg å si ifra om dine grenser og dine følelser, uavhengig av hvordan foreldrene dine reagerer.

Og generelt sett kan jeg jo si at jeg har troen på en åpen og ærlig samtale og at det er lurt at man som familie tør å snakke sammen, også om vanskelige ting. Det er lurt at du deler med foreldrene dine hvordan du har det og hva du ønsker av endringer. Samtidig er det viktig at du ber andre voksne utenfra om hjelp, dersom det er så vanskelig hjemme at du er redd, eller føler deg utrygg og ikke godt nok tatt vare på.

Kanskje skal du snakke med f.eks helsesykepleier på skolen din og diskutere litt der, det du har delt her på ung. Det kan være godt å ha en "alliert" annen voksen dersom du trenger flere råd og støtte på veien.  

Jeg håper dette var OK tilbakemeldinger for deg. Jeg håper virkelig du får til den kommunikasjonen du ønsker med foreldrene dine. Under svaret mitt har jeg lagt ved noen interessante artikler om det å føle seg annerledes enn familien sin og om hvordan man kan prate med foreldre om vanskelige ting. Les dem gjerne før (og om) du deler det du har skrevet, så får du flere innspill. Lykke til. 

Vennlig hilsen familieterapeuten