Jeg får kjeft av foreldrene min og har ingen venner.

Hei

Så bra at du skriver hit! Du har det fryktelig vondt nå, og det virker som at du ikke klarer å se at det kan bli bedre. Heldigvis er det mye som kan bli bedre og jeg håper at du klarer å be om den hjelpen du trenger. Jeg legger ved en oversikt over gode hjelpetjenester som du kan kontakte selv. Der er blant annet Alarmtelefonen for barn og unge, telefon 116 111, og Kirkens SOS, telefon 22 40 00 40. De anbefaler jeg deg å ringe for å få lettet litt på de vonde følelsene dine og kanskje få noen flere tips til hva du kan gjøre. Du skal ikke ha det så vondt som du har det nå, men det vil bli bedre.

I tillegg syns jeg at foreldrene dine trenger hjelp til å snakke til deg på bedre måter. Den hjelpen kan de få av familievernet om de selv ønsker hjelp. I så fall kan du si til dem at du ønsker at dere skal få hjelp til å få det triveligere hjemme, eller krangle mindre, eller noe slikt. Og så spørre om de kan bestille time hos familievernet til dere. Jeg legger ved en artikkel om hvordan du kan snakke med foreldre som ikke forstår deg. Der kan du få noen tips til hvordan du kan snakke med dem om dette.

Om ikke foreldrene dine vil til familievernet, eller du ikke tør å si dette til dem, da kan du be barnevernet om hjelp. Foreldrene dine kan ikke nekte å snakke med barnevernet om du ber barnevernet om å snakke med dem.

Det at du går alene og ikke har venner på skolen er det skolen som kan hjelpe deg med. Snakk med helsesykepleier eller en lærer om hvordan du har det på skolen. Dette har skolen plikt til å hjelpe med. Det er gjerne slik at om noen får hjelp til å bli bedre kjent med deg, da vil de også sette mer pris på deg. Og om du ikke helt vet hvordan du skal være rundt dem kan helsesykepleier hjelpe med det. Ta gjerne utgangspunkt i noen som du kjenner litt og som du syns virker grei mot andre. Forsøk å prate litt med den eller de ved noen anledninger, eller pass på å smile til dem når du ser dem. Det kan ta litt tid å føle seg trygg nok på en annen til å kalle dem en venn. Men det er likevel verdt det.

Hilsen psykolog på familievernkontor