Faren min har det ikke bra, jeg er bekymret

Hei

Når jeg leser det du skriver om faren din så skjønner jeg at du er bekymret. Du kommer med mange antakelser om hvordan hans tidligere og nåværende livssituasjon henger sammen med det at han strever nå. Dette gir mening, jeg tror også at det kan være en sammenheng mellom for eksempel oppveksten hans med en far som drakk og ikke var snill, og det at han nå strever med å håndtere sine egne følelser i den krisen han står i. Eller det at han lett blir irritert på ungene sine når han har det vondt inni seg. Sinne er en følelse som lett kommer ut når det egentlig er andre følelser som rører seg "under overflaten". Måten du forstår faren din på gir inntrykk av at du kjenner han godt og har masse omsorg for han. Det er jo egentlig veldig fint, men jeg lurer på om du passer for godt på han? Så godt at du kjenner på et for stort ansvar? 

Jeg tenker det viktig at du får snakket med faren din om det du tenker på. Du kan forsøke å fortelle han hvor mye det går inn på deg at han virker nedstemt og utmattet. Kom gjerne med konkrete eksempler på ting som har skjedd/ting han har sagt som har gjort deg bekymret. Det er ikke sikkert at faren din er klar over hvor mye du bekymrer deg for han. Han kan trenge å høre det, kanskje er det det som skal til for at han vil oppsøke hjelp? Hvis faren din er enig i at han kan trenge hjelp og noen å prate med så er det enkleste stedet å starte at han går til fastlegen sin og be om en henvisning til f.eks psykolog, DPS eller psykisk helsetjeneste i kommunen. Dette må han ville selv og ta initiativ til selv. Han må selv være enig i at han har det så vanskelig at han trenger litt støtte for å komme ut av det.

Hvis det kjenner at det er for vanskelig å snakke med han alene så kanskje du har andre familiemedlemmer rundt deg som også vet litt om hvordan faren din har det om dagen? Kan dere sammen snakke litt om hva dere skal gjøre? Kan du be annen familie om å besøke faren din og følge litt med på han, eller be de snakke med han om at han bør kontakte fastlegen?

Det er vanskelig for alle i en familie når en voksen strever så med følelser at det går ut over hvordan man fungerer i hverdagen. Det kan bli tøft for deg også, det er jo vondt å se på de man er glad i få det vondt. Hvis du vil snakke med noen voksne utenom for din egen del så ta kontakt med helsestasjon for ungdom eller familievernkontoret. De kan hjelpe deg å sortere dine bekymringer og følelser, og de kan evt. hjelpe deg å vurdere om faren din har det så vanskelig at han ikke klarer å ta vare på dere barna hjemme. For da må dere sammen kontakte barnevernet, og det kan det være greit at du ikke er alene om å gjøre. Sjekk i så fall ut denne artikkelen om barnevernet for mer info.  

Utfordringen for deg videre vil kanskje være å ikke ta for stort ansvar for faren din samtidig som du kan fortsette å bry deg. Du er 17 år, og skal bruke tiden din til å konsentrere deg om skole og venner. Det er fint at man kan passe på hverandre i en en familie. Men det som er sikkert er at den situasjonen faren din er i må han i hovedsak ta ansvar for selv. Du skal ikke behøve å ha dårlig samvittighet om du ikke klarer å hjelpe han. Og den hjelpen han eventuelt trenger skal ikke du stå alene om å utføre.  

Håper dette var til hjelp for deg og at det kan bli litt bedre hjemme med faren din snart. Lykke til<3

Vennlig hilsen familieterapeuten