Jeg klarer ikke snakke med andre når jeg ikke har det bra.

Jente, 18

Hei! Jeg vokste opp med vold i barndommen, og det har påvirket meg på ulike måter. Jeg klarer ikke å snakke med andre når jeg ikke har det bra, jeg svarer alltid med "jeg har det fint" og det har folk på en måte bare blitt vant til. Alle har et så positivt bilde skapt av meg, men jeg ikke sånn i det hele tatt. Det siste 6 mnd har jeg begynt å åpne meg litt, men det er vanskelig fordi jeg klarer ikke å være ærlig om hvordan jeg har det. Jeg har en negativ tankegang rettet mot meg selv og andre, jeg isolerer meg selv fra andre fordi jeg tenker at ingen egentlig vil ha noe med meg å gjøre. Ingen av vennene mine har lagt merke til det, fordi de bare regner med at jeg har det bra. Jeg har gått til helsesykepleier på skolen, men det funka ikke så bra følte jeg. Så jeg begynte hos psykolog (hvert der en gang), men den timen ble bare så rar. Hver gang han stilte et spørsmål svarte jeg: nei, ja, vet ikke. Han så litt skuffa ut, men greia er at jeg føler meg så tom. Alt i livet står så stille

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei jente 18 år

Takk for innlegget ditt.

Det å snakke om tanker og følelser kan være veldig vanskelig, spesielt fordi du har bært på så mye så altfor lenge.

Altfor mange skammer seg over sin historie, sine følelser og hvordan de tanker. Da blir det lett et hinder for å få hjelp. Kanskje du kan starte der, med å fortelle om hva du skammer deg over?

En fin måte å starte den prosessen på, er å beskrive din historie, barndom, opplevelser, tanker og følelser ved å skrive det ned - på mobilen eller i en dagbok. Så kan du ta dette med neste gang du er hos psykologen.

Jeg arbeider selv med ungdom og har samtaler med ungdom på skolen, og opplever ofte at de har skrevet ned noen notater før de kommer til meg. Det synes jeg er fint og modig.

Du har allerede tatt et viktig steg, ved å skrive til oss i ung.no. Og du beskriver jo veldig godt og forståelig i ditt innlegg. Kanskje du bare kan ta det med neste gang du er hos psykologen, så vil han hjelpe deg og utforske videre.

Vær så snill, ikke gi opp. Du vil klare det, bare du fortsetter å prøve.

Ønsker deg alt godt og lykke til.

Vennlig hilsen psykiatrisk sykepleier, ung.no

Besvart: 1.5.2021

Oppdatert: 1.5.2021