Jeg trenger personal space - hva kan jeg gjøre for å bli hørt?

Hei

Jeg skjønner godt at du ikke liker det når mamma og pappa går over grensene dine. Det er sikkert godt ment når mamma vil vise deg frem til familien i utlandet, det kan jo hende hun er stolt av deg og vil at de skal se deg. Men samtidig er det ikke helt greit at hun gjør det for det er en personlig avgjørelse om man vil vise bilder av seg selv og hvem man vil vise det til. Vi har laget en artikkel som er linket til her, den handler om: hva som er lov og ikke når det gjelder å dele bilder. Den anbefaler jeg deg å lese. Vis den gjerne til mamma, så kan dere diskutere sammen. 

Du skriver videre at pappa rører deg til tider og ikke hører når du sier stopp. Nå skriver du ikke hva han helt konkret gjør. Hvis han slår deg, holder deg hardt i armen, dytter eller rører deg på måter som er smertefullt eller krenkende for deg så er det absolutt ikke greit. Da vil jeg at du leser denne artikkelen om hva man gjøre dersom man blir utsatt for vold, og at du snakker med noen andre om dette, utenom familien. 

Hvis det ikke er vold du mener, men heller det at pappa f.eks vil gi deg en klem eller stryke på deg, så er det litt annerledes. Det er mindre alvorlig men det er likevel ikke ok at han gjør det når du sier stopp. Det er jo fint at foreldre og barn har noe fysisk kontakt, det trenger alle mennesker. Det er vanlig at familier f.eks gir hverandre klemmer innimellom. Men vi har alle en intimgrense (hvor nære vi syns det er greit at andre kommer kroppen vår). Når vi opplever at andre går over denne grensen uten at vi har "invitert" dem inn, kan vi kjenne på et ubehag. Hvis du kjenner ubehag når pappa rører på deg har du lov å si ifra. For det er bare du som bestemmer over hvem som skal ta på kroppen din og når. 

Jeg mener altså at både pappa og mamma bør ta mer hensyn til deg og dine personlige grenser, både når det gjelder berøring og bildedeling.

Du spør hva du kan gjøre for å bli hørt. Jeg tenker at du bør snakke med foreldrene dine om dette en gang dere ikke krangler fra før, og dere har litt tid og ro. Be dem høre på deg uten å avbryte, og si at det er viktig for deg det du nå vil si, men også litt vanskelig å si det. Og så sier du rett ut at du ikke liker at pappa rører på deg når du sier stopp og at du ikke liker at mamma deler bilder av deg når du sier nei. Vær så ærlig og tydelig som mulig og kom gjerne med konkrete eksempler på situasjoner der dette skjer. Fortell dem så mye du kan om hvordan DU føler deg (ikke respektert, kontrollert, du føler ubehag, osv) uten å klage på dem. Jo mer foreldrene dine kan forstå av hvordan dette er for deg, jo større sjanse er det for at de vil forstå. Si gjerne også at du syns de er snille, og at du skjønner at de bare vil deg vel og at de nok gjør det fordi de er glad i deg/stolt av deg. Men at DU ikke liker det. Da tror jeg de vil slutte.

De fleste ungdomsforeldre sliter litt med å tilpasse seg. De er vant til å behandle barna sine som små koseklumper de kan bestemme over og kontrollere. Når barna en dag vokser opp må foreldre plutselig forholde seg til at de blir store og selvstendige og ønsker mer avstand. Det er ikke alltid så lett for dem.

Så vær tålmodig med foreldrene dine! . 

Du kan også vurdere om du kan trenge en å snakke med utenom, en som jobber med å snakke med ungdommer om foreldreproblemer. Det kan være helsesykepleier på skolen din eller på din lokale helsestasjon for ungdom. Helsesykepleier kan masse om både kropp, grenser, og det å snakke med foreldre som ikke forstår. Der vil du få god veiledning. Helsesykepleier har taushetsplikt. Du kan gå alene først og hvis du vil kan en helsesykepleier etter hvert invitere mamma og pappa med på en prat der du får hjelp til å si det du vil si.

Jeg håper det kan hjelpe. Håper også at pappa og mamma vil høre på deg og respektere dine grenser dersom du får til å prate med dem på en rolig og ordentlig måte. Jeg håper dette ga svarene du trengte. Sjekk også artiklene jeg har funnet frem til deg under svaret mitt, de har mange flere tips.  Lykke til.

Vennlig hilsen familieterapeuten