Jeg sliter psykisk og har gjort det i ca 2 år

Gutt, 17

Hei. Jg sliter psykisk å har gjort d i ca 2 år. Vet ikke helt hvorfor d startet, men sannsynligvis kjærlighetssorg da den langvarige kjæresten min og jeg slo opp. Hatt d veldig vanskelig etter d begynte, å d som gjør d verst er at jg er alene i d, har ingen venner, som er veldig vanskelig, for på ungdomsskola var jg av de kule og alle ville være med meg, nå vil ingen. Er alltid alene på skolen og på fritiden.. blir ikke invitert på fester heller. Å jg vet at jeg må ta initiativ selv, men jg klarer d ikke. D største problemet nå er at jg ikke klarer å snakke med folk jeg ikke er i familie med. Familien maser på at jeg må begynne med lappen snart, å at jeg må søke på jobb. Å jeg vet d, d er ikke d at jg ikke har lyst på jobb, men tør ikke søke, tør ikke snakke med de som jobber der, hadde ikke turt å snakke m kunder om jeg jobba. Ikke med kjøreskolelærer. Sliter altså veldig men ingen vet d fordi jeg er vanlig m famil. Hva skal jg si til mamma for at ho kan forstå? Å hva burde jeg gjøre?

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei,

Takk for at du skriver til oss om dette.

Du har merket en endring i deg selv, fra å være en med mange venner og av de kule som alle ville være med, til en som ikke tørr å snakke med andre.

Jeg lurer på hva den mentale blokaden består i. Du har nærmest bestemt deg for at det er umulig å ta steget ut og snakke med andre. Her er det noe som hindrer deg som jeg tenker at du kan ha godt av å utforske sammen med en god samtalepartner.

Det er noe som må løses opp i. Har du fått en kommentar som har festet seg og som hindrer deg i å være den personen du ønsker å være? Jeg får inntrykk av at du savner "den gamle" deg som var fri og uredd.

Frykten for å bli negativt vurdert av andre skaper unngåelse. Unngåelse skaper bare mer unngåelse. Du blir ufri! Dette er det viktig å bryte ut av.

Du har noen fastlåste tanker som hindrer deg i å gjøre det du vet må til for å løse opp i dette. Hvis du fortsetter å isolere deg fra andre (utenom familien) blir det bare verre for deg. Jeg får inntrykk av at det hindrer deg i å lære, erfare, utvikles, ta lappen, få venner - rett og slett leve livet ditt!

Av to "onder", hva er verst? Ta noen sjanser og gå litt utenfor komfortsonen (som jo er vanskelig for deg) eller fortsette å leve i isolasjon og hindre utviklingen din?

Kanskje du må gi deg selv en tabbekvote? Du må våge å feile og dumme deg ut. Prøv å aksepter at det å ta sjanser også innebærer at du kan feile og dumme deg ut, men det er verdt risken! Sjansen er stor for at du lærer noe og utvikler deg.

Har lagt ved noen artikler som jeg håper kan være til hjelp.

Jeg ønsker deg alt godt og lykke til!

Vennlig hilsen

Psykiatrisk sykepleier i ung.no

Besvart: 5.4.2023