Jeg har det virkelig ikke bra, og ingen vet det

Hei,

Noe av det første jeg lurer litt på er hvorfor det er sånn at ingen vet hvor vanskelig du har det? Hva er det som gjør at du later som du har det bra når du ikke har det bra?

For det i seg selv gjør ofte at vi mennesker får det ekstra vondt. For det første fordi det å late som vi har det bra når vi har det vondt krever veldig mye energi. For det andre så hindrer deg deg i å få hjelp, støtte og trøst med det du trenger hjelp, støtte og trøst med.

Det å snakke om hvordan du har det og forteller det vil ikke på magisk vis fjerne alle problemene dine, men det er en forutsetning for at du skal kunne få hjelp, og da kunne få det bedre.

Det høres ut som du skjuler mye av deg selv og hva som skjer, og så er du kommet inn i en ond sirkel der du isolerer deg mer og mer. Når du begynner å få tanker om at du er en byrde, så blir det enda vanskeligere og vondere for deg, og det blir antakelig enda vanskeligere å be om hjelp.

Men de som er rundt deg vil at du skal ha det bra, og få det bedre. Du er ikke en byrde. Du er et unikt menneske med verdi, og det er viktig at du ber om hjelp når du trenger det.

Når vi får det veldig vanskelig kan vi begynne å tenke veldig mørkt, og så kan vi mange ganger tro veldig sterkt på tankene våre.

Men sannheten er at tanker kommer og går, de trenger ikke være sanne, og om du er trist og redd vil du tenke mye mer trist og skummelt.

Det er også en grunn til at det er viktig å snakke med noen om hvordan vi har det, for å få andre perspektiver og ideer på det vi opplever og hva som skjer.

Når vi strever blir vi veldig dårlige på å komme på gode ideer for hvordan vi kan få det bedre, og vi kan gjøre ting som egentlig bare får oss til å føle oss verre. Som for eksempel det å isolere seg mer, og skjule hvordan vi har det, eller snakke stygt til oss selv.

Du kan også oppleve at når du må formulere hva du tenker og føler, når du hører deg selv si det høyt, så skjønner du det på en annen måte, og kanskje kan du klarere se hva som er rimelig og hva som ikke er det.

Du trenger ikke fortelle alt til alle, eller vite helt hva du skal si på forhånd. Men jeg tror det er veldig viktig at du forsøker å starte med å åpne litt opp om hvordan du har det.

Kan du for eksempel si "jeg har det ikke så bra", eller, "jeg tror jeg trenger hjelp"? Kan du vise det du har skrevet til oss til foreldrene dine, eller fastlegen din? Noen på helsestasjon for ungdom, eller helsesykepleier på skolen?

Du skriver til oss fordi du vil ha hjelp, tror jeg, og du vil starte med å åpne litt opp om hvordan du har det. Det høres ut som du er veldig ensom, og det kan være det som er aller mest vondt.

Da er veien til å bli litt mindre ensom å starte med å dele litt mer av deg selv, selv om det kjennes skummelt og nesten umulig ut. Siden du skriver til oss, så er du på vei, og kan klare det.

Jeg legger ved noen lenker og artikler til deg. Husk at du kan ringe hjelpetelefoner, eller chatte med noen der, for å starte med å snakke med noen og kanskje øve litt.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no