Livet er for vanskelig å leve

Hei,

Så grusomt at du har det så fælt. Da er jeg veldig glad for at du skriver til oss, og at du ønsker hjelp.

Det er sant at andre ikke kan være akkurat deg, og kjenne det akkurat som du kjenner. Men en god ting med oss mennesker er at vi kan kjenne på de samme følelsene, om enn ikke til akkurat samme tid. Vi har empati og medfølelse, og vi kan forestille oss hvordan ting vi ikke selv opplever er.

Det betyr at vi kan være gode å ha for hverandre, når livet blir mørkt og tungt. Selv om du snakker med noen som ikke helt er deg, som ikke helt kan føle det som deg, være i akkurat dine sko. Det er bedre å være sammen i mørket, enn å sitte helt alene. Det er derfor du skriver til meg, og det er derfor jeg svarer.

Jeg vil også si at det å snakke med psykolog kan være litt annerledes enn å snakke med hvem som helst. Det handler om å snakke om hvordan noe er og har vært, om å bearbeide det, og å gi deg redskaper til å håndtere det som kommer. Det vil ikke bare være å snakke om at ting kan bli bedre, det er å jobbe hardt for at de skal bli bedre.

Det kommer til å kreve noe av deg, og det er egentlig du som gjør mye av den jobben, men det er en vei ut av mørket og smerten du er i. Det å få hjelp til å tåle det som er vanskelig, og muligheten til å legge noe av det fra deg.

Terapi hos psykolog vil og skal handle om noe mer enn å trøste deg med at det vil bli bedre. Det er jobbing for at det skal bli bedre. Det skal handle om hva du ønsker å få ut av livet, og hvordan du kan få et godt liv som du vil ha.

Det kan ta tid, og det kan være slitsomt og frustrerende. Men sånn jeg leser deg vil du ikke være den personen som bare sover bort livet og ellers kjenner smerte, du vil noe. Du vil leve. Selvsagt vil du det.

Jeg er ikke helt sikker på om jeg forstår deg riktig, men om det er sånn at du har vært i en ulykke og har smerter i kroppen i tillegg, så vil jeg virkelig anbefale deg å snakke med en smertepoliklinikk der du bor. De kan hjelpe med ulike smertetilstander, og det er det vel verdt, for smerte er noe vi ikke nødvendigvis blir vant til - det trenger vi hjelp til å håndtere med riktige medisiner og terapi.

Det du beskriver her, det er ikke noe du skal ignorere eller kjempe deg gjennom alene. Det trenger du ikke, det bør du ikke, det har du ikke godt av. Du blir heller ikke den beste til å finne gode løsninger og veier ut av det vanskelige, for du har det rett og slett for vondt til å klare tenke så godt. Da trenger du hjelp.

Og alle vi som sier, at det blir bedre, det sier vi ikke fordi vi vil at du skal lide deg gjennom alt, men fordi vi både vil at du skal kjempe videre, og fordi vi vet at livet er stort og stadig i endring. Du vet ikke om dette skal vare evig. Mest sannsynlig vil det ikke det. Det er ingenting som er håpløst, selv når det kjennes sånn ut.

Så hjelper det faktisk, kanskje umerkelig i starten, med små rutiner i hverdagen. Det å stå opp, få lys på øynene, gå en tur i naturen, være sammen med mennesker du liker og som liker deg. Spise god og sunn mat, ha noe å drive med.

Kanskje liker du det ikke godt i starten, kjenner ikke så mange gode følelser som før, men rutinene kan hjelpe i seg selv etter hvert.

Ikke gå alene med alt dette vonde, ikke forsøk å sov deg gjennom det eller ignorer deg gjennom det. Be om hjelp. Den finnes, og jeg er sikker på at du kan klare å strekke deg etter den. Jeg heier på deg, og ønsker det alt av lykke til.

Jeg legger også ved noen artikler, og lenker til hjelpetelefoner.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no