Hvordan kan jeg slutte å hate meg selv?

Hei jente 17 år.

Det du skriver høres utrolig tungt ut, og jeg er virkelig glad for at du deler det her. Bare det å klare å sette ord på dette betyr at du ikke er svak, det betyr at du har kjent på altfor mye ansvar og selvkritikk altfor lenge.

Det du beskriver er noe mange opplever når de er veldig strenge med seg selv og har lært at egne behov alltid må komme sist. Da kan nesten hvert valg føles feil, fordi det sitter en indre stemme som sier at du burde gjort mer, vært bedre, vært snillere, sterkere, flinkere. Og når den stemmen er der hele tiden, blir man utslitt. Det gir veldig mening at du er sliten av å hate deg selv.

Følelsene dine betyr ikke at du er en dårlig person. Ofte er det motsatt, mange som er veldig samvittighetsfulle, empatiske og bryr seg mye, ender opp med å være hardest mot seg selv. Hvis du virkelig var et dårlig menneske, hadde du mest sannsynlig ikke hatt så dårlig samvittighet hele tiden.

Det er også sant det du sier om at man ikke bare kan bestemme seg for å føle annerledes. Men man kan øve på å endre hvordan man møter følelsene. I stedet for å spørre deg selv om hva du gjør galt nå, kan du øve på å spørre om hva du trenger akkurat nå, selv om svaret bare er litt pause, litt ro, eller litt mindre press.

En veldig konkret ting du kan begynne med, er å legge merke til hvordan du snakker til deg selv. Prøv å tenke: Ville jeg sagt dette til en venn jeg var glad i? Hvis svaret er nei, er det et tegn på at stemmen i hodet ditt er altfor streng. Du fortjener ikke hardere behandling enn andre – du fortjener egentlig mer omsorg, ikke mindre.

Det kan også hjelpe å starte veldig smått. Å like seg selv fullt ut kan føles helt umulig nå, og det er greit. Målet kan være noe mye mindre, som å hate seg selv litt mindre. Eller bare å være nøytral mot seg selv i noen øyeblikk. Det er mer enn nok.

Jeg synes ikke at du burde stå alene i dette. Når selvhat tar så mye plass, er det et tegn på at det er for tungt å bære selv. Å snakke med helsesykepleier på skolen, en psykolog, fastlege eller en trygg voksen kan faktisk gjøre en stor forskjell. Ikke fordi det er noe galt med deg, men fordi du fortjener støtte.

Du er ikke ødelagt. Du er ikke håpløs. Du er en person som har vært altfor hard mot seg selv altfor lenge, og det kan endres – sakte, men ekte. Og du er verdt den jobben, selv på dager hvor du ikke klarer å føle det selv.

Jeg håper det går bedre meg deg etterhvert og jeg ønkser deg alt godt.

Vennlig hilsen helsesykepleier i samarbeid med ung.no