Jeg ønsker fysisk kontakt, men er samtidig redd for å være sårbar

Hei,

Det høres ut som du jobber mye med å finne ut av deg selv og hvordan du kan ha det bra, det er fint.

Noe av det første som slår meg er hvordan du skriver om deg selv. Det høres ut som du fort blir litt, eller veldig, streng og tenker dumt om deg selv. Det er ikke så rart å ønske fysisk kontakt, og det er heller ikke rart å synes det er veldig skummelt.

Fysisk kontakt og samtidig varhet for det å være sårbar er begge veldig menneskelig. Det er fordi vi er flokkdyr som trenger andre rundt oss. Det gjør at vi ønsker nærhet, og samtidig er fryktelig redd for avvisning. Vi har behov for å være nær andre både følelsesmessig og fysisk, og vi er redd for at om vi viser hvem vi er så får vi mindre av det.

Ut i fra det du skriver kan det virke som du har noen vansker, og kanskje har opplevd noe traumatisk før? I så fall kan det gjøre deg enda mer redd for å være sårbar og redd for andre mennesker. Hvis du har opplevd noe traumatisk har du kanskje lært at mennesker kan være skumle eller til og med farlige, og kanskje har du opplevd avvisning før.

Noen ganger, hvis vi har opplevd skumle eller fæle ting så kan vi begynne å tro at vi er dårlige mennesker eller at ingen vil like oss hvis de blir ordentlig kjent med oss. Da blir det så klart veldig skummelt å være åpen, ærlig og sårbar, for da kan det hende vi mister alle. Vi blir bokstavelig talt mulige å såre.

Kanskje har du også opplevd noe ubehagelig med det å være nær andre, at det har skjedd noe da. I så fall er det ikke så rart du blir redd. Da er du ikke som en dum katt, men som en smart katt som har lært.

Problemet ditt er at du som menneske ikke slutter å ha behov for å være nær andre, samtidig som du har lært deg at det kan være skummelt. Da har du havnet i en slags lås, ser du det?

Så mitt første råd til deg er å ikke være så streng med deg selv. Hverken for at du ønsker fysisk kontakt, eller at du ikke helt tåler å være sårbar, og dermed ikke helt får det du trenger. Kanskje er det ikke så rart, du er ikke alene om å ha det sånn, og det betyr aller mest at du er et menneske som oss andre.

Så er spørsmålet hvordan du kan lirke i dette og kanskje få det litt bedre med deg selv og andre mennesker. Her tror jeg et hint er å nettopp lirke litt.

Hva er et lite steg du kan ta, der du kanskje prøver å være litt sårbar eller åpen med et annet menneske, uten at du blir helt overveldet og stressa? Hvordan kan du øve på fysisk kontakt, uten at det kjennes for mye ut? Har du noen rundt deg som vet litt om hvordan du har det med dette, eller hvis ikke: Er det noen du kan snakke litt sammen med om det?

Det høres ut som du kan ha lært at det kan være skummelt å vise hva du egentlig føler og tenker. Nå handler det om å lære at det ikke alltid er skummelt, det finnes folk som vil ta deg i mot for den du er og som kan gi deg det du trenger.

Hvis du ikke har slike mennesker rundt deg nå trenger du å finne dem. Du fortjener å bli omfavna som den du er, både bokstavelig talt og i overført betydning.

Du vil kanskje oppleve at det tar litt tid å lære deg noe nytt her, og også å kjenne deg komfortabel med å være litt sårbar og være litt nær. Kanskje er det dager du ikke får det til, det blir for mye eller for skummelt, og det kjennes ut som det ikke går.

Men så lenge du fortsetter å øve og lirke så kommer dette til å kunne endre seg litt og litt.

Noen ganger trenger vi også litt ekstra hjelp for å komme ut av sånne frykt-mønster som du beskriver. Da kan du søke hjelp hos psykolog eller liknende. Det finnes flere forskjellige ulike typer hjelpetilbud, alt fra kurs i bydel/kommune, til spesialisthelsetjeneste; og både privat og offentlig.

Hvis du ikke har noe hjelpetilbud nå, men ønsker det, så er det mulig å snakke med helsesykepleier eller fastlege og undersøke om det er noe som kunne være aktuelt for deg.

Uansett ønsker jeg deg masse lykke til videre.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no