Gutt 14: Jeg hører ikke hjemme i familien, jeg er så lei av å være rar.

Hei du.

Det er vondt å lese det du skriver. Du forteller om å føle seg utenfor, ikke bli akseptert, ikke bli sett for den du er i familien din. Det er voksne i en familie som har ansvar for at et barn føler seg inkludert og elsket. De voksne hos deg har ikke klart å gi deg denne følelsen og det er jeg så lei meg for! Det hadde du fortjent, alle fortjener å bli behandlet med respekt og kjærlighet - uansett hvilke interesser eller behov de har.

Man kan være ulike i en familie som typer, for eksempel at noen liker rutiner og andre ikke. Hva som er normalt er det ingen som kan si, det er vel heller det at vi mennesker bare er forskjellige.

Stefaren din sier stygge, krenkende ting til deg, som at du "ikke hører til" og at du er «syk i hodet». Sånn skal ikke voksne snakke til barn. Dette skjer ofte hjemme hos deg, forteller du. Da er det å regne som psykisk vold og det er ikke lov. Jeg tenker at du rett og slett må snakke med noen voksne om det som skjer hjemme hos deg nå.

Har du noen voksne du stoler på, som behandler deg med respekt? Læreren din, helsesykepleier på skolen din eller kanskje en helseperson som jobber på helsestasjon for ungdommer der du bor? Eller du kan ringe til barnevernet og fortelle til dem. Det viktigste er at du sier ifra til noen. Tar du kontakt så vil du få hjelp til å finne ut hva du skal gjøre videre.

Ellers, har jeg lyst til å skrive litt mer til deg, om det jeg tenker når jeg leser dine ord:

Det som er det rare, og vonde, er at når andre viser avsky mot oss (man kan tenke på det som at de slår på oss med en hammer), så er det lett å tro at det er sannheten og dermed begynne å føle avsky mot seg selv også (man tar over hammeren og begynner å slå på seg selv). Når jeg leser det du skriver får jeg inntrykk av at det er det som har skjedd med deg. De andres i familien sine vonde kommentarer har satt seg fast i deg og nå hater du deg selv. Men ikke la dem vinne, for de har ikke rett! Du er en egen person, med en egen verdi. En som ikke trenger å ha de samme meningene eller verdiene som noen andre i familien din.

Jeg håper det kan hjelpe deg å huske på at du ikke er alene om å føle deg annerledes enn familien din. Det er veldig vanlig for mange ungdommer, men ofte går denne følelsen over etter hvert som du blir eldre og finner litt mer din egen vei.

I livet ditt fremover vil du få mange muligheter til å bli kjent med andre som du føler at du passer bedre sammen med, og som du går bedre overens med enn de hjemme. Det gjelder å holde ut, være tålmodig og være åpen overfor andre.

Eller kanskje har du noen allerede nå? En god venn, eller en annen voksen du kjenner som aksepterer deg for den du er? Vær mer sammen med disse menneskene i tiden fremover. Det kan hjelpe på selvfølelsen og du kan få en pause fra det dårlige miljøet hjemme.

Jeg håper du har noen. Og jeg håper uansett at du går og snakker med noen voksne i nettverket ditt om hvordan stefaren din behandler deg, for sånn som du har det nå skal du slippe å ha det mer. Husk at det er de voksne i familien din som trenger hjelp til å endre seg sånn at det blir trygt for også deg å være i familien.

Jeg ønsker deg alt godt. Håper du får det bedre med deg selv dersom du får sagt i fra til noen om alt som skjer hjemme, og hvordan det er å være deg. Jeg heier på deg!!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no