Ser INGEN grunner til å fortsette å leve

Hei du!

Så fint at du tar kontakt. Jeg hører du har mye å bære på.

Du må ikke ta livet ditt eller sette livet i fare. Det er veldig vondt å kjenne på mye motgang og å kjenne seg knust. Da kan man føle at alt er svart og ingenting ordner seg. Selv om det føles sånn så er ikke det hele sannheten - vi blir fort veldig oppmerksom på de tingene som ikke går som man vil/ønsker når man har det tungt. Andre ting får typisk ikke slippe like godt til.

Din verdi ligger ikke i hvor god du er i matte og språk. Du forteller om at du har tilpasset mattebok og at du har dysleksi (jeg synes forresten at du skriver veldig bra i spørsmålet du har sendt til oss og har minimale feil) og det er selvsagt utfordrende for selvtilliten å kjenne på alt det man ikke mestrer. Husk på at andre f.eks kan være gode på skolen men kan være mindre gode på andre ting (relasjoner, fysisk aktivitet, kreativitet, omsorg/empati, praktiske ting++). Vi er forskjellige og det er viktig å øve seg på å både se og tåle dette.

Du forteller om et veldig lavt og sjeldent matinntak. Det høres ut som både kroppen og psyken din reagerer negativt på dette. Du forteller at du blir kvalm og brekker deg og samtidig forteller du om veldig depressivt tankegods der du tenker på selvmord. Begge deler (fysisk/psykisk) vil bli dårligere ved lite matinntak. Det høres viktig ut å heller forsøke å få i seg ofte nok måltider og heller litt om gangen for å gjøre introdusere det rolig for kroppen ettersom du blir kvalm/dårlig.

Hva som er meningen med livet er det litt ulike tanker om. Vi finner ofte at det som gir mening til folk er å ha gode relasjoner, stille opp for relasjonene sine og være i kontakt med sine egne verdier, behov og ønsker. Med andre ord både kunne stille opp for andre uten at man mister seg selv og eget «kompass». Når man er så langt nede som du er nå så er det imidlertid vanskelig å kjenne etter på hvilket som helst «kompass» og det vil være da man trenger hjelp.

Det høres ut som du har mye motstand mot BUP siden du skriver at du faen ikke skal dit. Jeg vet ikke hva motstanden går ut på. Du har allerede kontakt med en lege og lærer og moren din. Det kan nok være lurere å snakke med personer som har som yrke å jobbe med psykiske vansker (BUP) enn andre voksne som skal ha andre roller for deg. Samtidig så er det ingen som kan tvinge deg til å gå til BUP så du «havner» ikke der uten å være med på det. Jeg tror personlig det er lurt utifra alt du beskriver men jeg kan ikke bestemme det.

Uansett ønsker jeg deg lykke til med dagene som kommer. Hold ut så vil du få oppleve at ting endrer seg og blir bedre. Du er verdifull og viktig som du er.

Alt godt til deg.

Med vennlig hilsen psykologen