Lurte på om det er normalt ikke å oppgi legningen sin?

Jente, 17

Hei jeg bare lirte på om det er normalt å ikke oppgi legningen sin? Jeg føler liksom at jeg ikke har noen, altså sefølgelig har jeg det, men jeg gidder ikke å oppgi noe navn for det. Jeg dater dem jeg vil, så hvorfor er det sånn at vi må kalle oss selv «bifil» og «panfil» jeg bare orker ikke det, selv om jeg kanskje har noen sammenligninger. Men liksom når folk spør syntes jeg det er frekk, hvorfor er folk så innmari opptat av det, jeg har vært sammen med både gutter og jenter og de vet jo at jeg liker flere skjønn, så de har jo akseptert det liksom. Men det er liksom litt irriterende at en hele tiden må si legningen sin, liksom hvorfor skal noen bry seg. Jeg skjønner det hvis du er trans og skal bytte navn og pronomen det er en ting. Men er det galt at jeg ikke vil være en «del» av lgbt? For at jeg bare vil være stolt av å være en person.

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei!

Det er en del som ikke ønsker å si noe om legningen sin. Det er ingen som har noe med det! Du bestemmer om du vil snakke om det eller ikke.

Du kan date de du vil uten å måtte forklare deg for noen!

Folk er nysgjerrige. Men de har ingen rett til å vite hvilken legning en annen har! Det kan føles frekt når folk spør og graver om personlige ting.

Det er du selv som bestemmer om du vil være en del av LHBTIQ eller ikke. Noen kjenner seg ikke komfortable med å være en del av det, mens andre finner et miljø, venner og tilhørighet.

Du kan øve opp en sterk fysisk og tankemessig/psykisk holdning i møte med de som maser og spør om dette.

Hvis noen spør eller sier noe, kan du stoppe, rette deg opp i ryggen. Sikre deg at hele kroppen din vender mot den som sa noe. Da er du tydelig. Ha litt avstand mellom bena. Da står du stødig. Pust rolig. Dette er en sterk fysisk holdning.

Se på personen som sa noe. Hold blikket dens mens du er helt alvorlig. Dette er en sterk psykisk holdning.

Så kan du si noe sånt som at du hørte hva den sa og at den ikke har noe med deg, like lite som du har det med den, eller noe annet som passer. Så kan du trekke på skuldrene å gå.

En annen metode er å gjøre akkurat den samme sterke fysiske holdningen, pluss øyekontakt, men smile, le litt. Da tar du det med humor, noe som kan virke avvæpnende.

Du kan snakke med helsesykepleier på skolen eller en fagperson på helsestasjon for ungdom.

Jeg håper dette er til hjelp for deg og jeg ønsker deg alt godt!

Hilsen spesialist i sexologisk rådgivning (NACS), ung.no

Besvart: 29.1.2022