Er det galt å ikke like å være med familien sin? Jente 18

Jente, 18

Hei. Jeg er ei jente på 18 år som bor sammen med familien. Mer og mer de siste årene, spesielt det siste året har jeg vært veldig distansert fra familien fordi jeg har ingen interesser av å være sammen med de. De går meg veldig lett på nervene og finner heller mitt eget selskap mye bedre. Jeg elsker å være med vennene mine og prioriterer mye heller å være med dem fordi jeg ikke går på samme skole som de. Får dårlig samvittighet ovenfor familien og broren min at jeg ikke er mye med de, men jeg takler det ikke. Jeg har ikke noe spesielt nært bånd til noen av foreldrene mine og klarer meg best på egenhånd. Får dårlig samvittighet av å like best å være hjemme alene. Nå planlegger vi sommerferie-tur og jeg har ikke lyst til å være med. 2 uker med bare dem gir meg hetta. Dette er også siste ferie før venner drar for å studere så vil helst være med dem. Er det noe galt i å føle at man ikke liker å være med familien sin? Hva kan man gjøre?

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei!

Til spørsmålet ditt vil jeg svare - nei. Det er ikke noe galt i å føle at man ikke liker å være med familien sin når man er i den alderen du er nå. Det er faktisk veldig normalt! Det å kjenne avstand til familien er en naturlig del av utviklingen med å løsrive seg og bli voksen. Hvis du ikke kjente at du mislikte foreldrene dine i det hele tatt så ville du kanskje aldri flyttet ut? Og det er det jo meningen at du skal gjøre etter hvert.

Men det kan likevel være vondt, og man kan få dårlig samvittighet av å føle at forholdet til familien blir mer og mer distansert.

Du spør hva man kan gjøre - Mitt tips er at du tar en ordentlig prat med foreldrene dine om det du føler på. Du kan si at det er vanskelig for deg å kjenne at du vil være mindre hjemme og mer med venner, men at det er sånn du føler det nå, og at du har skjønt at det er ganske normalt. Du kan jo (hvis det føles greit) si til dem at du er veldig glad i dem innerst inne, men at du likevel trenger å være mer alene, og mer med venner nå fremover. Du kan spørre foreldrene dine om de kjenner seg igjen i at det var sånn for dem da de var ungdommer? Kanskje de lettere vil forstå og akseptere din måte å være på nå, om de minnes sin egen ungdomstid:)

Når det gjelder sommerferien så bestemmer du selv om du vil bli med familien din eller ikke. Så lenge du er over 18 år er du myndig og gjør som du vil med dette. Jeg håper foreldrene dine vil forstå det om du sier i fra på en ordentlig måte at du ikke ønsker å feriere med dem i to uker. Det er helt forståelig, tenker jeg!

Hvis det føles greit så kunne dere kanskje komme fram til et kompromiss der dere begge får det litt som dere vil? Kunne du blitt med familien din på deler av ferien, og så reist hjem før de andre? Noen ungdommer får også ta med seg en venn på tur, kunne det vært et alternativ? Dette er bare forslag, det kan hende du har andre ideer.

Hvis du og foreldrene dine får en god prat om dette, så kan de forstå mer av hvordan det er å være deg om dagen. Hvis du opplever at de tar mer hensyn til dine behov og lar deg være mer i fred, så blir du også kanskje litt mer positiv til dem og dere får det hyggeligere når dere først er sammen.

Ellers vil jeg si: Det at du skriver inn hit og det at du har reflektert over forholdet til familien din, får meg til å tenke at du bryr deg om dem, og det er jo egentlig veldig fint. De fleste får det faktisk bedre med familien sin en stund etter at de har flyttet ut, og heller kommer hjem på besøk. Men man må få bruke litt tid på å løsrive seg, og deretter finne seg selv og sin vei.

Jeg håper dette ga svarene du trengte. Jeg har lagt ved noen artikler under her, som handler om det å løsrive seg og å føle avstand til familien sin. Hvis du leser dem får du flere tips. Lykke til.

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no

Besvart: 6.2.2022