Jeg begynner å bli slitsomt perfeksjonistisk

Hei,

Så fint at du skriver til oss når du kjenner dette har forverret seg over tid.

Det høres ut som dette begynner å bli et problem for deg. En del av det du beskriver kan det være normalt å kjenne litt på, som du selv påpeker å være litt perfeksjonistisk eller opptatt av å gjøre noe ordentlig.

Men hvis det blir veldig mye av det kan du kjenne at det går hardt ut over hverdagen din. Det høres ut som det begynner å bli litt sånn for deg, at det rett og slett er vanskelig å gjennomføre oppgaver fordi du "må gjøre dem riktig", og kravet til riktig er veldig høyt hos deg.

Da begynner det å bli på tide å se om det er mulig å jobbe med dette, tenker jeg. Så skriver du også at du snakker med helsesykepleier om angst, og at du kanskje skal videre til BUP. Har du fortalt om dette med perfeksjonismen til helsesykepleier? Og de hendelsene du beskriver for oss?

Hvis ikke vil jeg anbefal deg å gjøre det. Perfeksjonisme og panikkanfall kan begge henge sammen med angst, og det er relevant for helsesykepleier å vite om begge deler. Dessuten kan det være fint for en eventuell hennvisning til BUP at de vet mest mulig om hele bildet.

Det kan også hende helsesykepleier har noen gode råd til deg her og nå.

Jeg vil også råde deg til å se litt på dette med perfeksjonismen din, og hvor den kommer fra. Ofte er det sånn at det å gjøre noe skikkelig og å være litt perfeksjonistisk kan bli sett på som noe bra både av en selv og andre. Det kan gjøre at det er vanskelig for andre å forstå som et problem, og det kan være du selv tenker du ikke burde gjøre noe med det, men heller lære deg å være perfekt. Det kan være problematisk i seg selv.

Det er jo fint å kunne gjøre en skikkelig jobb og å bry seg om resultater, samtidig kan det bli for mye av det gode. Hvis en blir skikkelig perfeksjonistisk kan det til slutt stå i veien for å få gjort noe som helst.

Hva kommer av tanker og følelser om noe ikke blir perfekt? Hva kan skje? Har du klart for deg hva du tenker om dette, eller kan du utforske det noe mer? Hvordan er familien din ellers når det kommer til dette, kan du kjenne igjen denne måten å tenke på hos noen andre? Hva er det verste som kan skje? Blir du mest redd eller frustrert av å ha det som du har det, eller kjenner du noen andre følelser? Kan du bli litt nysgjerrig på deg selv her, og også dele det du finner ut med helsesykepleier og eventuelt BUP?

Jeg legger også ved noen artikler til deg, håper noe av dette er til hjelp, og ønsker deg lykke til videre.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no