Tror pappa begynner å bli ensom og litt deprimert

Hei!

Så fint at du tar kontakt med oss i ung.no!

Og så fint at du bryr deg mye om hvordan pappaen din har det og ønsker å hjelpe han til å få det bedre.

Jeg vet ikke om dere har mistet mammaen din nylig eller om det er en god stund siden? Men sorgen over å ha mistet en mamma og en kjæreste kan være stor og sitte i lenge. Har dere snakket sammen om sorgen? Det er ikke uvanlig at sorgen kan gå i bølger, og at en i perioder kan kjenne seg nedstemt og kjenne på et stort savn og for noen også ensomhet, særlig hvis en ikke har så nær kontakt med andre rundt seg. Det kan hjelpe å støtte seg til de rundt en, som slektninger eller venner. Noen kan også ha behov for hjelp og støtte i andre former. Det fins sorggrupper, som er tilbud for samtaler i grupper for de som har mistet noen. Noen kan også ha behov for samtaler med f.eks psykolog for å få hjelp, særlig hvis det er sånn at sorgen har gått over i andre former for vansker, slik som for eksempel depresjon. Da kan symptomer f.eks være å være trist eller irritabel mye av tiden, ha mindre energi/være mer trøtt og sliten, og har mindre lyst til å gjøre ting og mindre interesse for ting en pleide å like.

Jeg tenker at det ikke er ditt ansvar å hjelpe pappaen din om han strever, det er en for stor oppgave for deg som ungdom å ha. Men du kan gjerne snakke med pappaen din om at det virker som han ikke har det bra, og om du lurer på om han bør oppsøke hjelp. Jeg forstår godt om det virker vanskelig å skulle ha en sånn samtale med pappaen din! Men kanskje han vil bli glad for at du tar det opp. Du kan gjerne også snakke med andre voksne i familien din som du stoler på om bekymringene dine for pappaen din, som en tante/onkel eller bestefar/mor.

Det kan være vanskelig for en selv når en er bekymret for at mammaen eller pappaen sin ikke har det bra. Kanskje har forelderen som har det vanskelig ikke det samme overskuddet til å finne på ting sammen, eller ha gode samtaler og ta vare på en, eller til å ha orden og få gjort ting hjemme. Jeg lurer derfor på hvordan du egentlig har det. Kanskje kan du også ha godt av å snakke med noen om hvordan du har det. Da kan du gjerne snakke med noen i familien, eller snakke med helsesykepleier på skolen eller på helsestasjon for ungdom. Eller med en lærer du stoler på, eller en trener om du går på noen fritidsaktivitet. Eller en god venn. Vonde følelser, eller tanker/bekymringer kan være vonde å bære om en holder dem for seg selv. Vi trenger alle støtte fra dem rundt oss. Noen kan også ha nytte av hjelp fra familievernkontoret. De tilbyr gratis hjelp for familier, hvor en ikke trenger henvisning. De tilbyr samtaler til familier som har det vanskelig, f.eks om en har mistet noen i familien

Ønsker deg og familien din lykke til videre!

Med vennlig hilsen psykologen