Har mistet hunden min som jeg var så glad i. Nå bare gråter jeg.

Kjære deg som har det så vondt nå.

Det er så trist å høre at hunden din er borte, og måten dette skjedde på var veldig tøft for deg. Det forstår jeg så godt.

Det å miste en hund som har stått deg aller nærmest er en sorg som du nok alltid kommer til å ha med deg, men det aller vondeste nå er kanskje også at du ikke var forberedt på dette. Det synes jeg du skal snakke med foreldrene dine om. Du sier at dette er din feil, men det forstår jeg ikke. Dette er ikke noe du har gjort eller kunne endret, de voksne har tatt en avgjørelse som de ikke har snakke med deg om. Det kan ikke være din feil.

At det blir en periode nå som du sliter med å konsentrere deg på skolen og helst bare vil gråte, det er helt naturlig. Sorg tar mye plass og det er ikke lett å tenke på annet. Jeg vil anbefale deg å snakke med en voksen på skolen om dette. Snakk med læreren din, og gjerne helsesykepleier. De er voksne, de vet hva sorg er og de vet at det tar tid.

Jeg håper du også har en venn eller en annen voksen du kan gå til etter skolen når det blir for vanskelig. Det er vondt å være alene med alle minnene. Snakk om henne, fortell historier, og finn på litt andre ting innimellom. Gå deg en tur og prøv å koble litt av fra alt som er hjemme.

Jeg håper at du etter hvert klarer å få det bedre både på skolen og hjemme. Jeg sender deg en god klem og jeg tenker at du var den aller beste personen hunden din hadde i sitt liv. Du gav den glede og kjærlighet. Det kan du være glad for.

Ønsker deg alt godt!

Med vennlig hilsen helsesykepleier i samarbeid med Ung.no.