Skjønner ikke hvorfor jeg strever psykisk når jeg ikke har noe å klage over

Hei!

Så bra at du skriver inn her, og takk for gode spørsmål!

Det kan være lett å tenke at de som strever med psykisk sykdom er de som har opplevd store og dramatiske belastninger, slik som å ha vært utsatt for vold eller overgrep som du nevner. Og at om en ikke har vært utsatt for mye belastning, "bør" en ikke utvikle vansker. I virkeligheten er det mer sammensatt.

Vi har ulik grad av sårbarhet for å utvikle vansker. Noen er mer genetisk disponert, f.eks hvis en har en eller i flere i familien med psykiske vansker, kan en ha høyere grad av sårbarhet for å selv utvikle vansker. Hvis en har høy sårbarhet, skal det mindre ytre belastninger til, før en kan utvikle vansker. Mens for noen som har lav sårbarhet, skal det kanskje større og flere belastninger til før en begynner å streve. Så er det også sånn at det ikke er nødvendigvis belastningen i "seg selv" som er avgjørende for om en begynner å streve, men også varighet av belastningen, hvor mye støtte en fikk av de rundt seg for å håndtere belastningen, f.eks.

Det er også sånn at det å ha psykiske vansker i løpet av livet, er relativt vanlig. Rundt halvparten av oss vil oppleve å få en eller annen psykisk lidelse i løpet av livet. Og det er ikke sånn at halvparten av oss har vært utsatt for alvorlige traumer. Depresjon og angst er noen av de vanligste psykiske lidelsene. Og det er ofte sammensatte årsaker til at en person utvikler dette.

Vi mennesker er flokkdyr, og vi vet at noe av det som har mest å si for hvordan vi har det, er om vi opplever å ha gode relasjoner til andre mennesker. Fravær av dette, altså en opplevelse av ensomhet, er noe av det vondeste vi kan kjenne på. Hvis det er noe du har kjent på over en periode eller over lengre tid, og kanskje også har opplevd å bli utestengt, er det forståelig at det har satt sine spor i deg. Det kan f.eks gjøre noe med selvbildet eller selvfølelsen, at en har lave tanker om seg selv og lett kritiserer seg selv. Det kan også gjøre noe med tryggheten en har på andre mennesker, kanskje blir en lett bekymret for at andre ikke liker en eller vil en vel. Er det sånn for deg? Det kan også være belastninger en har opplevd som ikke er alvorlige traumer, men for noen f.eks at en har blitt møtt med lite følelsesmessig tilstedeværelsen ,støtte og trøst ved behov av sine foreldre i oppveksten for å nevne noe, som kan være med å påvirke.

Om du opplever psykiske vansker, vil jeg oppfordre deg til å ta det på alvor og snakke med noen om det, og å oppsøke hjelp. Du kan gjerne snakke med foreldrene dine eller andre voksne i livet ditt som du stoler på. Du kan også snakke med helsesykepleier på skolen eller på helsestasjon for ungdom. Om du opplever psykiske vansker som går utover hvordan du har det og fungerer i hverdagen, vil jeg også oppfordre deg til å ta kontakt med fastlegen din. Legen din kan hjelpe deg med å finne ut av hvor du kan få best mulig oppfølging og hjelp. F.eks ved lavterskeltilbud om psykologsamtaler i kommunen eller ved å henvise deg til BUP - Psykisk helsevern for barn og unge. Disse tilbudene er gratis. Det fins heldigvis idag god hjelp å få for psykiske vansker og lidelser. Og det er ikke slik at dette er forbeholdt de som har vært utsatt for svært store belastninger i livet.

Jeg ønsker deg alt godt fremover!

Med vennlig hilsen psykologen