Sliter med angst, synes menneskekroppen er ekkel

Hei!

Så fint at du skriver inn til oss her i ung.no.

Det er bra at du har oppsøkt hjelp og har oppfølging av psykolog. Jeg forstår at dette er fortvilende for deg, også når det går utover samliv/sexlivet ditt med kjæresten din. Forstår det sånn at du blir fulgt opp med samtaler og behandling nå. Da vil jeg først og fremst råde deg til å ta opp disse plagene og spørsmålene med psykologen din. Om det er sånn at du opplever at hen ikke har forstått vanskene dine godt nok/det er ting du ikke har fortalt om, du opplever at behandlingen ikke fungerer/du ikke har tiltro til at det vil hjelpe, eller du opplever å bli møtt på en måte som ikke er hjelpsom, er det veldig viktig at du gir beskjed om det. Det kan noen ganger oppstå misforståelser eller at det er noe som ikke klaffer, og da er det fint å kunne få avklart det og finne gode planer for videre behandling, som du selv har tro på og føler deg trygg på.

Det er ikke lett å vite hvorfor noen får psykiske plager på visse måter, og andre ikke. Ofte kan det være sammensatte årsaker. Noen har en arvelig sårbarhet, om en har en/flere i familien med psykiske utfordringer, kan det gjøre at det er mer sannsynlig at en kan utvikle vansker selv. Om en har opplevd hendelser som har vært vanskelige eller medført mye stress for en, kan det øke risikoen for at psykiske vansker, som angst, blir utløst. For noen som har lav sårbarhet skal det mye belastninger til, før en utvikler vansker, mens andre som har høyere sårbarhet, skal det mindre stress/påkjenninger til det kan utløses. Det er altså ikke sånn at kun de som har vært utsatt for traumer kan utvikle vansker.

Noen ganger kan det også være sånn at vansker, som angst utvikler seg/endrer seg over tid. F.eks som du nevner med angst for blodprøver osv, som har utviklet seg/generalisert seg til å også være angst knyttet til menneskekroppen generelt og f.eks sex. Altså at angsten rettet mot en ting, kan "spre seg" mot andre ting som kanskje minner om det en er redd for i utgangspunktet.

Ved behandling av angstplager/angstlidelser benytter en seg ofte at kognitiv atferdsterapi, som det ser ut til at behandleren din også bruker. Dette er en veldokumentert metode som gir bedring til mange. Det innebærer å bli bevisst på, og utfordre/endre på tankemønstre en har knyttet til det en er redd for. og å gradvis eksponere seg for det en frykter. Ofte er det sånn at en ser for seg at ved eksponering vil angsten bare stige og stige til et uutholdelig nivå og kanskje ikke gå over. Men om eksponering i behandling innebærer ofte at angsten stiger til et nivå, for så å synke i intensitet. Nøkkelen er å bli i situasjonen frem til angsten er vesentlig redusert. Da vil angsten bli mindre og mindre ved gjentatte eksponeringer. Dette handler om at angstsenteret i hjernen, som er strukturer som vi deler med andre pattedyr, ikke lytter til fornuft. Men angstsenteret må erfare at ingen katastrofe inntreffer i situasjonen og at det ikke var fare på ferde likevel, først da kan den lære, og ikke skru på alarmen i like/lignende situasjoner.

Når det er sagt, så er eksponeringsterapi krevende og tøft, selv om det ofte gir god effekt. Det er viktig at det foregår i et tempo som er passe, og at en har tiltro til at dette vil kunne hjelpe. Det er derfor anbefalt at en begynner i det små, med utfordringer som skaper noe angst, men ikke det aller verste på skalaen. Kanskje du kan snakke litt med psykologen din om dette, hvis det er sånn at du ikke har helt troen på dette og om han kan forklare det litt mer, eller tilpasse planen for eksponering på en måte som er bedre og tryggere for deg.

Jeg har troen på at du vil komme til å få det bedre!

Med vennlig hilsen psykologen