Jeg ble utsatt for seksuelt press, hvordan kan jeg snakke om det?

Hei,

Det høres ut som du har opplevd noe veldig skremmende. Da er det kanskje ikke så rart at du forsøker gjemme deg litt bort og kanskje strever litt med å stole på andre mennesker. Jeg er glad for at du skriver til oss når du har det sånn.

Det høres også ut som du har sagt i fra om det som skjedde og har vært veldig modig i det. Det vil jeg rose deg for. Det kan sikkert kjennes fryktelig ut og også fryktelig slitsomt ut, men det er en god ting å gjøre tror jeg, også for deg på sikt.

Når det kommer til å det å åpne deg opp for andre og fortelle hvordan du har det så er det kanskje ikke noen kjapp eller enkel løsning på det. Ofte handler det å åpne seg for andre om å rett og slett gjøre det. Som med alt vi må gjøre som er vanskelig så kan det likevel være en løsning å gjøre litt og litt av gangen.

Det er fort gjort når noe kjennes vanskelig og stort ut å tenke for stort på det. Altså, kanskje du kjenner veldig mange følelser og at de i tillegg er ganske overveldende. Så, når du skal snakke med noen om disse følelsene, så kjennes det helt uoverkommelig ut og som for mye på en gang.

Se om du kan dele det litt opp. Ikke tenk på alt du føler og alt du skal fortelle, forsøk heller å tenke hva det minste du kan fortelle er. Kanskje er det nettopp at du synes det er ubehagelig å gråte foran andre. Begynn der. Kanskje kan du si at du ikke helt vet hva du skal gjøre. At du på en måte vil snakke, samtidig som du ikke har lyst.

Ikke press og stress deg selv, tenk heller på det som en treningssak. Du trener på å prate om hvordan du har det og overkomme frykten for å vise følelsene dine foran andre.

Her er det også viktig at du velger folk du kan stole på å snakke med. Du fortjener å bli møtt på en tålmodig, varm måte når du forteller om det som har skjedd og hvordan du har det. Hvis du blir møtt på dårlige måter, så finn noen andre å snakke med.

Du kan også øve på det å fortelle om hvordan du føler deg og har det ved å skrive til deg selv. Det å skrive fungerer litt som det å snakke, men du trenger ikke vise det til noen hvis du ikke har lyst. Du kan for eksempel bruke dagbok, eller skrive på ark som du ødelegger etterpå hvis du ikke har lyst til å spare på noe av det.

Hvis det er lettere kan du bruke skriving til å komme inn på samtalen med andre rundt deg. Du kan vise noen hva du har skrevet om hvordan du føler og har det, du kan vise dem hva du har skrevet til oss. Forhåpentligvis snakker du med noen som kan hjelpe samtalen videre, så du slipper å sitte fanget med dine egne, vonde følelser alene.

Jeg håper noe av dette ga deg hjelp og støtte til å åpne deg litt opp fremover. Jeg kan forstå at det kan kjennes ubehagelig ut, men det er ikke farlig selv om det kan være skummelt og ubehagelig. Alle mennesker gråter, og det er en måte for oss å uttrykke for andre og oss selv at vi har det vondt. Det er en fin ting, selv om det kan kjennes sårbart ut.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no