Jeg har opplevd mye og klarer ikke be om hjelp når jeg har det vanskelig

Hei,

Så bra du skriver til oss når du har det som du beskriver her, og veldig gjerne vil ha det annerledes! Her er du faktisk i gang å få snakket om hvordan du har det, og strekke deg etter hjelp. Det er veldig bra jobba.

Du forteller egentlig at du har blitt behandla fryktelig dårlig av voksne nær deg, over lang tid. I tillegg var det i barndommen mens du utvikler deg og skal lære om deg selv og verden. Det inkluderer å lære om å snakke med andre om følelser og tanker, og å lære tillit.

Når du har hatt det som du har hatt det og opplevd alt det vonde du har, samtidig som du fikk beskjed om at du ikke burde vise det, gråte eller be om hjelp, så er det egentlig ikke så rart at du strever med å fortelle ærlig om deg selv i dag.

Det å snakke om vanskelig og overveldende følelser kan være skummelt og ubehagelig for oss alle, men det blir enda verre når akkurat det å snakke og fortelle er noe som har blitt slått ned på gjennom hele barndommen din. Da vil nok hele nervesystemet ditt bli aktivert når det kommer til å dele tanker og følelser med andre.

Heldigvis går det an å øve på det, og det trenger ikke være som det er for deg nå, bestandig.

Som jeg skrev i starten her så er du allerede i gang nå når du skriver til oss. Det er et steg i retningen du har lyst til å bevege deg i.

Jeg pleier å råde en del ungdom som deg, som lurer på hvordan de skal begynne en samtale, om å for eksempel vise det du har skrevet her til en person du stoler på.

Du kan generelt bruke det å skrive. Hvis du ikke vil vise akkurat dette, eller du ikke har lyst til å starte med alt du har skrevet her, så kan du likevel huske på at det å skrive kan hjelpe deg til å komme i gang med å fortelle mer om hva du føler og tenker.

Det er mange ganger mye lettere å vise noen noe vi har skrevet ned og forberedt, enn det er å si ting muntlig. Spesielt om vi blir stressa eller triste, for da er det fysisk vanskelig å forme ordene godt eller komme på hva vi egentlig har lyst til å si.

Du kan også bruke skriving som en øvelse for deg selv, på å formulere og finne ut av hva du egentlig tenker og føler. Det du skriver trenger ikke være riktig eller sammenhengende, og du kan velge hva du vil vise til noen andre, eller om du vil vise det til noen andre.

Det å skrive kan fungere litt som en samtale med deg selv, og kan hjelpe deg å sortere litt hva som foregår.

Det kan også være viktig for deg å huske på at du ikke trenger å vite alt du skal si eller skrive før du snakker eller skriver. Du trenger heller ikke fortelle alt samtidig, eller til samme person.

I tillegg kan det være nyttig å starte en samtale med noen med at du synes det er vanskelig å snakke og at det ofte er sånn at du dekker over hvordan du egentlig har det. Kanskje kan dere bruke litt tid først på å snakke rundt det å snakke for deg.

Hvordan pleier det å bli for deg når du skal snakke, hva er eksempler på ting du kan si når du egentlig ikke har det så bra, er det noe de rundt deg kan spørre deg om eller gjøre for å hjelpe til med å få fortalt hva som egentlig skjer i deg? Dette er spørsmål og tema dere kan snakke litt om, som kanskje kan hjelpe samtalen litt.

Du kan også prøve deg fram når det kommer til hvem du snakker med, og kanskje finne at det er neon det er lettere å snakke med enn andre for eksempel. Om det er gode venner, helsesykepleier på skolen, fastlegen, noen på helsestasjon for ungdom, eller noen andre. Jeg legger ved noen ressurser til hjelpetelefoner, kanskje det er et sted du kan øve på å snakke litt.

Noen hjelpetelefoner ringer du til, mens andre også har en chattefunksjon. Ofte kan du henvende deg anonymt, altså trenger du ikke fortelle hvem du er, kanskje kan det gjøre det litt lettere for deg. Det kan være en fin øvelse.

Jeg håper noen av disse tipsene kan hjelpe deg litt, og legger også ved noen artikler. Jeg ønsker deg lykke til videre.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no