Jeg kan ikke snakke med noen, men jeg har det så vanskelig og trenger hjelp

Hei,

Jeg tror at når du har det så vanskelig og vondt som du skriver her, så er det som du selv sier viktig at du får hjelp.

For det første kan du gi deg selv litt ros for at du skriver inn til oss, og se på dette som et godt første steg til det å snakke litt om hvordan du har det.

Det er ikke alltid lett å åpne opp om hvordan det egentlig er for oss, spesielt ikke om vi er vant til å dekke over egne følelser for andre og har gjort det lenge.

Det å klare snakke om følelser og tanker er ikke noe vi enten kan eller ikke kan, men heller noe vi kan øve på. Det kan være fint å huske på.

Du kan for eksempel skrive litt ned for deg selv i en dagbok eller notatbok hva du tenker og føler. Kanskje kan det være lettere å starte med hvordan du føler deg i kroppen og hvordan dagen din har vært, eller fokusere på enda mindre tid av gangen - for eksempel beskrive den siste timen eller liknende.

På den måten øver du på å formulere setninger om hva som dukker opp i tankene dine, hva du tror du føler eller kjenner på, og kanskje kan det bli litt klarere for deg selv også.

Det som skjer når vi går mye alene med følelsene og tankene våre er at vi kan bli ganske overveldet av dem, og det kan da være vanskeligere å forstå hva de handler om eller hva det egentlig er.

Derfor hjelper det å snakke med noen, for da må vi på et vis flytte det vi opplever over til den delen av hjernen som tenker og vurderer noe. Da kan du få det litt på avstand, og forstå det litt bedre.

Det er en av grunnene til at det hjelper å snakke med noen, og det å skrive for deg selv fungerer litt på samme måte; du har på et vis en samtale med deg selv.

Du kan også øve ved å chatte med en hjelpetelefon. Igjen, da kan du bruke skriving, som noen ganger er lettere enn det å si noe muntlig. Du kan også ringe til hjelpetelefoner, da kan du øve deg på å si det som er viktig høyt.

Hos hjelpetelefoner kan du ofte være anonym om du vil det, altså trenger du ikke fortelle hvem du er. Som her hos oss.

Du kan også snakke med helsesykepleier på skolen, noen på helsestasjon for ungdom, eller venner og familie rundt deg.

Selv om du skriver at du ikke klarer det, eller ikke vil det, så skriver du også at du har lyst til det. Jeg tror du må snakke med noen, når du har det som du har det. Det er en forutsetning for å få det bedre.

Den delen av deg som sier at du ikke burde snakke med noen, eller at du ikke får det til eller kan det; den tror jeg ikke du burde høre på mer.

Selv om moren din kanskje er sliten, så vil hun nok at du snakker med henne om hvordan du har det likevel. Og om hun ikke kan hjelpe deg, så er det viktig at du snakker med noen andre.

Vi mennesker er flokkdyr, vi trenger hverandre for å ha det bra. Det betyr blant annet at vi trenger å dele med hverandre hvordan vi har det og hva som skjer i livene våre.

Det å skrive kan du også bruke for å få i gang en samtale, for eksempel ved å vise noe du har skrevet om hvordan du har det til den du vil snakke med. Du kan også bruke det du har skrevet her til oss.

Hvordan du starter samtalen er ikke så farlig, og husk at du ikke trenger vite alt du skal si eller fortelle alt med det samme. Det trenger ikke være perfekt. Men det er på tide at du slutter late som du har det bra når du ikke har det, og det er på tide at du åpner litt opp.

Jeg legger ved noen artikler og lenker til deg, og ønsker deg lykke til videre! Dette kan du greie!

Vennlig hilsen psykolog

ung.no