Foreldrene mine har skilt seg og jeg kjenner meg trist og kvalm

Hei,

Det høres ut som du stort sett er alene og kjenner deg ensom. I tillegg virker det som du synes det er vanskelig å snakke med noen om det og fortelle det til foreldrene dine. Da er det i alle fall fint at du starter med å skrive til oss.

Tror du det kan være mulig for deg å åpne deg litt for foreldrene dine om hvordan du har det? Jeg tror det kan være et viktig sted å starte. Det er ikke så rart at du kjenner deg ensom og alene når du faktisk er mye alene hjemme, og i en skilsmisse kan det selvsagt forsterkes.

Generelt sett er skilsmisser krevende for familier å oppleve og gå gjennom, selv de gangene det kan være riktig avgjørelse for familien. Det er en stor endring for alle. Noen ganger kan også foreldre bli opptatt av sine egne vansker midt i det, og kanskje glemme litt hvordan det er for barna. Kanskje kjenner du også på at det er vanskelig å si hvordan du har det, at du tar for mye hensyn til deres følelser.

Jeg vet ikke helt hva slags forhold du har til foreldrene dine, om dere kan snakke fint sammen og om de vil ta i mot deg og dine følelser på en god måte. Men jeg lurer på om det kan være lurt for deg å prøve å fortelle dem litt om hvordan du har det. At du er trist og synes det er vanskelig for tiden, at du har vært redd for å si det til dem. Da kan du se om det er mulig for dere å få det bedre sammen.

Det med å bli kvalm og kjenne på ubehag i kroppen kan absolutt henge sammen med hvordan du har det, og at du sitter alene med alt det vanskelige. Tanker, følelser og kroppen henger tett sammen, egentlig mye tettere enn vi vanligvis snakker om. Du sier du kjenner det som om alt går til helvete, du er trist, alene og ensom. Da er det ikke så rart å bli kvalm.

Samtidig er det ikke sikkert det er det, men jeg tror du kan kjenne etter på det når du starter å snakke med andre om hvordan du har det. Går kvalmen litt over hvis du åpner deg litt mer? Hva skjer hvis du forteller noen om at du har vansker med å spise og kjenner mye ubehag? Hva hvis du forteller moren din om hvordan du har det, for eksempel, og hverdagen din endrer seg litt? Hva om dere spiser litt sammen og hun spør mer hvordan det går? Eller du snakker med faren din? Kjennes det annerledes ut da?

Hvis du synes det er vanskelig å begynne samtalen med moren eller faren din, så kan du snakke med helsesykepleier eller venner om hvordan du har det. Men ikke gå alene med det. Hvis du ikke vet hvordan du skal begynne å fortelle kan du bruke noe av det du har skrevet til oss, eller bruke det å skrive som en måte å fortelle det på? Skrive et brev til moren din eller faren din, eller begge to for eksempel?

Du sier at du ikke har lyst til å snakke med noen om dette, men jeg tror at det faktisk er eneste måten å få det annerledes på. Når vi sitter alene med følelsene vi har så blir de litt "fanget" i føledelen av hjernen, og da kan det skje det du beskriver at det går ut over ting som måltider og setter seg som ubehag i kroppen.

Veien ut av det er gjennom å snakke med andre, som flytter det vanskelige litt over i tenkedelen av hjernen. Da kan du sette ord på hva som er vanskelig, og få hjelp og støtte. Hvis kvalmen har med følelsene dine å gjøre, så vil du merke at det blir mindre av det også. Hvis ikke kan du få hjelp av de rundt deg til å finne ut av det med kvalmen. Uansett må du snakke med dem om det.

Hvis du kjenner det er helt umulig å starte samtalen med en gang, kan det å skrive gi litt den samme effekten. Det å skrive kan også flytte det vanskelig fra føledelen av hjernen til tenkedelen av hjernen, og kanskje lettere se hva løsningene kan være for deg. Da ser du det litt mer utenfra og blir kanskje litt mindre overveldet av alt sammen.

Så kan du øve deg på hva du ønsker å si, det kan bli klarere hva du faktisk tenker og føler for tiden, og kanskje hva du trenger. Jeg kan allerede se det i det du skriver til oss, at du har mange gode tanker om hva du savner, mangler og trenger.

Jeg er sikker på at foreldrene dine gjerne vil vite hvordan du har det, og også vite at du savner at de spør. Jeg håper du tør å ta dette opp med dem, og ønsker deg lykke til videre.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no