Mamma og stefaren min skjønner ingenting, jeg stenger inn følelsene mine

Jente, 13

Hei, Mamma og Stefaren min skjønner ingen dritt. De sier hele tiden at jeg er for mye på Skjerm og burde bli mer aktiv og være mer sosial, men jeg har ikke motivasjon til å gjøre det. Jeg har egt ingen venner heller. Jeg er ikke en veldig åpen person. Jeg sier ingenting om følelsene mine for eks hvem jeg er forelsket i og sånt. Jeg stenger inne følelsene mine til de bare åpner seg og da begynner jeg å grine for hvilket som helst små ting. De tror bare at det er fordi jeg er i «puberteten» det er jeg sikk, men det er ikke det de skjønner bare ikke hvor mye jeg sliter. Hvor mye jeg ikke har lyst til å være her mer. De kaller meg «lat», men de vet ikke hvor mye jeg prøver å leve hver dag for et liv som jeg ikke vil ha. Jeg kan foresten ikke si noe til de eller noe andre om det. Derfor er det fint å kunne skrive om det her. Det hjelper meg! Takk for at deres nettside kan man skrive ting anonymt!

Svar

Hei,

Så bra at du kjenner det hjelper litt å skrive inn til oss.

Det er kanskje ikke så lett for moren og stefaren din å forstå deg om du ikke klarer å snakke med dem om hvordan du har det og hva du føler. Det høres ut som du skjuler en del av følelsene og tankene dine, og da er det ikke så lett for dem å forstå noe annet.

Mange ganger skulle vi mennesker ønske at andre bare kunne vite hva som skjer med oss og i oss, men så er vi ikke noe gode på å lese tanker eller gjette oss til sånne ting.

Så er det også sånn at det å snakke om dette kan være noe du trenger å øve på. Hvis du aldri har fortalt så mye om det, og dere kanskje ikke snakker så mye om tanker og følelser i familien, så er det klart at det ikke er så lett.

Det kan likevel være en god ide å jobbe med å prøve.

På et vis er du litt i gang når du skriver inn her til oss. Er det noen du tenker du kan begynne å åpne deg litt opp for? For eksempel helsesykepleier på skolen, eller noen på helsestasjon for ungdom?

Eventuelt kan du chatte eller ringe til hjelpetelefoner og få litt hjelp på den måten.

Husk at om du skal øve på dette så trenger du ikke fortelle alt på en gang, og du trenger ikke fortelle alt til samme person. Kanskje du kan begynne med å snakke om at du synes disse tingene er vanskelige å snakke om, for eksempel.

Det aller viktigste kan etter hvert være å få snakket med moren og stefaren din om hvordan du egentlig har det. Siden de er de du nevner her, og som du fort havner litt i konflikt med, høres det også ut som de er de nærmeste for deg og viktige støttespillere.

Poenget med å dele følelser og tanker handler ikke om å fjerne alt det som er krevende eller trist på magisk vis, men å få trøst, støtte og hjelp med det.

Det å gå rundt og skjule hvordan du har det, i tillegg til å ha det krevende, er veldig slitsomt i seg selv. Det kan gjøre deg mer trist og ensom.

Kanskje trenger dere også hjelp til å snakke bedre sammen, for eksempel via helsesykepleier eller familievernkontoret.

Poenget er at det finnes flere typer hjelp for deg og familien, og det trenger ikke fortsette være så tungt og kjipt som dette.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no

Besvart: 24.1.2025