Spørsmål og svar

Jeg føler ikke jeg klarer kontrollere følelsene eller tankene mine

Jente, 17

Jeg føler at jeg ikke kontrollere følesene mine eller tankene mine lenger jeg har lyst til å sulte for å få tankene over på noe annet får kroppen panikk kutter jeg meg for å prøve å stoppe det orker ikkje mer jeg har tenkt tanken flere ganger på å ende det hele. bor på et internat og kjenner mange her har mange venner men føler jeg kan ikkje prate om noe sånt med de, jeg har også en kjæreste som jeg har fortalt ting til men jeg føle det hjelper liksom ikke jeg får ikkje satt ord på alle følelsene mine det ligger bare eå gnager og jeg kjenner at jeg begynner å få nok orker ikkje hue mitt lenger ingen hjemme hjelper elle vi er ikkje sånn familie som snakker om følelser til hverandre, og felles faga tar knekken på meg spesielt matte de funker rikke også klager jeg på meg selv for at jeg ikkje forstår men hue mitt vill ikkje, og det går da utover de andre faga, og egentlig har jeg bare lyst til å legge meg ned å gråte ut alt jeg har men jeg får det ikkje til det kommer ringen ting ut

Svar

Hei.

Det høres ut som du har vonde følelser som du kjenner deg overveldet av, samtidig som du ikke får helt tak i dem. Det gir mening, om det er sånn at du ikke egentlig er vant til å snakke om eller forstå følelser, og du har vokst opp uten det.

Følelser er informasjon til oss, om hvordan vi har det i oss og med det som skjer rundt oss.

Hvis det har skjedd vanskelige ting, eller noe i livet blir strevsomt, og vi samtidig ikke har øvelse på å tåle følelsene våre, så kan det kjennes ganske voldsomt ut når de kommer.

Det er likevel ikke farlig, hverken med tanker eller følelser. De kommer og går, og uansett hvor voldsomme de er - så går de over.

Det er også sånn at tanker påvirkes av følelser, og omvendt. Så om du er trist og redd, for eksempel, så tenker du lettere triste og skumle tanker. Så kan de tankene igjen gjøre at du blir mer redd og trist.

En ting du kan forsøke øve på er å fokusere bare på følelsene når du kjenner de kommer. Med det mener jeg, om du er trist eller det kjennes trist ut - si til deg selv at "nå er jeg trist, det er ikke farlig, men jeg er skikkelig trist".

Det viktige er: Øv deg samtidig på å ikke gå inn i tankene som samtidig kan komme.

For eksempel er det typisk at vi kan bli triste, og så kommer det tanker om at "det er ingen som kan hjelpe meg med dette", eller "jeg kommer til å være trist og ha det vanskelig for alltid", eller kanskje kommer det også vurderinger av deg selv som er slemme og kjipe.

Minn deg selv på at dette bare er tanker som kommer fordi du har det vanskelig, de er ikke sanne, og du trenger ikke bruke tid på dem.

Da vil du kunne merke at du kan kjenne følelsene du egentlig har, uten at du graver deg ned i å bli trist og få det verre. Følelsen vil bli litt verre først, og så gå over. Prøv å vær snill, eller i alle fall nøytral med deg selv, og søk trøst hos de som er gode mot deg når du har det sånn.

Dette er ikke lett, men noe du kan øve på.

Når du har det veldig, veldig vanskelig kan det være lurt å øve på dette sammen med noen som behandler deg bra, og trøster deg.

Det kan også hende at du trenger litt ekstra hjelp med det, når det er blitt såpass krevende for deg at du selvskader og får selvmordstanker.

Det å drive med selvskading handler en del ganger om å bli overveldet av følelser og ikke vite hva du skal gjøre.

Egentlig trenger du ikke gjøre noe med følelser i det hele tatt, siden de ikke er farlige, men når du strever med å regulere dem selv så kjennes det fort uutholdelig ut.

Det er nettopp det å tåle dine egne følelser det kan høres ut som du trenger trening i, og kanskje hjelp til.

Jeg vil råde deg til å ta det du skriver her opp med helsepersonell, når du kjenner det er såpass krevende.

Selvskading og selvmordstanker er et veldig sterkt tegn på at du er overveldet, og trenger mer hjelp, støtte og trøst enn du har fått frem til nå.

Det er veldig fint at du har venner og kjæreste du kan snakke med, og at du gjør det og det hjelper noe. Men kanskje er det også sånn at du trenger litt mer hjelp, og at det uansett kan hjelpe med mer informasjon.

Du kan snakke med helsesykepleier på skolen, noen på helsestasjon for ungdom, eller fastlegen din, for eksempel. Det er personer som både kan hjelpe deg med dette, og som har mulighet til å henvise deg til mer hjelp om det er behov for det.

Jeg legger også ved lenker til noen hjelpetjenester, og noen artikler som kan være nyttige for deg.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no

Besvart: 26.3.2026

Fikk du svar på det du lurte på?

Still oss et spørsmål

Fant du ikke svar på det du lurer på? Da kan du stille oss et eget spørsmål. De fleste får svar innen 1-3 dager.

Still et spørsmål