Jeg har aspergers og ingen forstår meg, det gjør meg trist

Hei,

Så bra du skriver til oss når du kjenner at det er såpass vanskelig og du ikke vet hva du skal gjøre.

Hvis det er sånn at du har aspergers så er det kanskje derfor det er ekstra vanskelig for deg å forstå andre, og at det ofte blir en del misforståelser og problemer i sosiale sammenhenger. Da er det fort gjort å kjenne seg ensom og at det er vondt å være så mye alene.

Vi mennesker liker og trenger hverandre, selv når det kan være vanskelig. Selv om det å ha venner og snakke med andre kan kjennes vanskelig ut så er det antakelig noe du trenger.

Du skriver at du har det veldig vondt og at du strever med å snakke med noen om det. Har du noen rundt deg som du kunne tenke deg å snakke med, om du fikk det til? Foreldrene dine eller vennen din, for eksempel?

Jeg pleier å gi et råd til ungdommer som deg om å vise det de har skrevet her til oss til noen, om de ikke tør å snakke med noen om det som er vanskelig. Det er fordi her har du allerede forklart en del om det som foregår og hvordan du har det. Da slipper du også å si det høyt, om du ikke helt vet hvordan du skal gjøre det.

Du kan også chatte eller ringe til hjelpetelefoner. Her er en liste over ulike slike. Da kan du snakke anonymt, altså trenger du ikke fortelle hvem du er om du ikke har lyst. Da kan du både øve deg på å snakke om hvordan det er og få hjelp, trøst og støtte fra noen andre.

Du kan også høre om det er noen støttegrupper eller liknende i nærheten av deg, kanskje er det mulig for deg å møte noen som vet en del om diagnosen din eller som har det litt som deg.

Jeg vet ikke hva du legger i at du er usikker på vennen din, og at hen forsøker å endre deg. Det kan hende du tilbringer tid sammen med noen som ikke behandler deg bra eller aksepterer deg som du er, og det er så klart ikke noe hyggelig.

Hvis du har en venn som behandler deg dårlig, så vil jeg si du ikke egentlig har en venn. Venner skal være noen som bryr seg om deg og behandler deg bra. Hvis de ikke gjør det er det ikke en venn.

Men kanskje er det også mulig å snakke med denne vennen og at dere får det bedre sammen? Det kan være vanskelig å snakke om vanskelige tema, men kanskje er det verdt et forsøk.

Jeg tror ikke noe blir bedre av at du reiser fra alt eller isolerer deg helt. Selv om det kan være veldig vanskelig å være sammen med andre mennesker, og kanskje ekstra krevende for deg, så er det også en måte å ha det bra på å være sammen med andre. Det virker i alle fall for meg som om en ting du er trist for er at du er mye alene og ensom.

Prøv om du kan vise det du har skrevet her til noen du kjenner rundt deg, eller snakk med fastlegen din, noen på Helsestasjon for ungdom eller hjelpetelefoner. Det finnes hjelp og støtte for deg, og du vil ikke nødvendigvis ha det som du har det nå bestandig, selv med den diagnosen du har.

Jeg legger ved noen artikler også og håper noe av dette hjelper deg videre.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no