Føler meg ensom, selv om jeg har venner og familie

Hei!

Så fint at du sender inn spørsmålet ditt her til oss i ung.no.

Det å føle seg ensom er ikke det samme som å være alene, som du har merket. Det er ulikt hvor mye en har behov for å være med andre mennesker. En person kan trives med å være mye alene, uten å føle seg ensom. Og en kan være omringet av venner og familie, og likevel føle seg alene. Ensomhet består av en ubehagelig opplevelse av at kontakten med andre er mindre eller ikke så god som en kunne ønske. En kan da kjenne på følelser som tristhet, savn, skuffelse og kanskje sinne. Er det slik for deg? Det kan virke som om du lengter etter eller savner en type kontakt med andre som du ikke har nå. Følelsene vi har skaper ofte reaksjoner i kroppen, f.eks i magen som du skriver. Følelsene forteller oss noe viktig, om våre behov, at det er noe vi trenger.

I ungdomstiden er det mye som endrer seg, som ved overgang fra barne- til ungdomsskolen, hvor noen venner kanskje glir fra hverandre og en får nye venner, man har kontakt på en annen måte eller gjør andre ting sammen enn før, og de vennskapene en har endrer seg. Dette kan oppleves skummelt, ubehagelig og utrygt, og kanskje også spennende. Kanskje kan en oppleve andre endrer seg og at det og/eller at en selv endrer seg i interesser f.eks, og at behovene en har endrer seg. En kan også kjenne på ensomhet eller savn hvis man har mistet noen, slektninger eller familiemedlemmer, venner, lærere, fritidsaktiviteter, eller ved flytting.

En kan også i ungdomstiden undre seg over og gruble over ting en tidligere ikke tenkte over, og kjenner på mer nyanserte og endrede følelser som kan være ubehagelig og forvirrende, og som det kanskje kan være vanskelig å sette ord på og dele med andre. Jeg lurer på om det er noe av dette du kan kjenne deg igjen i, og at du kanskje kjenner deg alene i disse tankene og følelsene? Kanskje kjenner du også som du skriver på en ny lengsel eller nysgjerrighet rundt det å ha en kjæreste, som en ofte kan oppleve en annen type nærhet med, samtidig som du ikke helt føler deg klar for det. Det er helt ok, og helt normalt å kjenne på. Sannsynligvis er det andre rundt deg som har lignende tanker og følelser, og også kan kjenne på ensomhet, både av de rundt deg som har mange venner, eller de som kanskje går mer alene.

Dette har jeg stor tro på at vil komme til å endre seg i tiden fremover, og at du vil kjenne deg mindre ensom, selv om følelsen kan komme og gå i perioder. Jeg vil oppfordre seg til å prøve å åpne deg litt opp hos dem rundt deg, er det en voksen, som foreldrene dine, eller en annen voksenperson du kan snakke med? Eller kanskje du kan prøve å snakke med noen av de nærmeste vennene dine om det?

Ofte kan det være en lettelse å få sagt ord på tankene en har, da slike tanker ofte vokser og kan kjennes tyngre ut når en bærer dem inni seg, og det kan føles godt å høre at kanskje andre også har lignende følelser, eller få innspill og andres perspektiver. Andre du kan snakke med, om du kjenner at du trenger det eller har det vanskelig, er f.eks helsesykepleier på skolen eller helsestasjon for ungdom.

Jeg legger ved noen artikler som jeg håper du vil synes er nyttige.

Ønsker deg alt godt fremover, og god påske!

Med vennlig hilsen psykologen