Jeg orker ikke å leve mer, har ingen å snakke med

Hei,

Så trist at du har det så vanskelig. Det høres ut som du har hatt det strevsomt over tid på måten du skriver at du ikke orker mer, og at du midt i det hele kjenner deg veldig ensom. Jeg er glad for at du starter med å skrive inn til oss om at det er såpass vanskelig.

Vet du grunnen til at du ikke har lyst til å snakke med fosterforeldrene dine? Er det noe spesielt som gjør at det er blitt sånn, eller er det mer at du generelt ikke har lyst til å fortelle det?

Kan du snakke med de, eller en av dem, om at du ikke har det så lett, om det er vanskelig å si akkurat hvor vanskelig det er?

Jeg tror nemlig det er ganske viktig at du snakker med noen om hvordan du har det. Du sier at du har hintet litt til vennene dine, og det er bra at du har forsøkt, men her tror jeg det er viktig at du får snakket litt mer ordentlig om det og sagt det tydelig.

Det kan være veldig vanskelig. Det kan jeg forstå. Det kan kjennes for stort og vondt ut å snakke om, og du kan bli redd for hva de kan komme til å si eller hvordan de skal reagere. Jeg tror likevel det er veldig viktig at du jobbe for å få det fram, spesielt når du egentlig ønsker å få sagt i fra om det og snakket om det.

Hvis du ikke helt vet hvordan du skal si det eller hva du skal si, så pleier jeg ofte å råde ungdom som deg til å vise det du har skrevet her til oss og hva vi har svart, for eksempel. Du kan også skrive noen nytt, om du ikke vil vise akkurat dette. Poenget er at det noen ganger er lettere å skrive noe ned, og å vise det, enn det er å si noe med stemmen.

Da vil du mest sannsynlig kunne få i gang en viktig samtale, der de du snakker med kan hjelpe deg med å finne ut hvorfor det er så fryktelig vanskelig for deg, og hvordan du kan få det bedre.

For det finnes hjelp mot selvmordstanker og det å ha det veldig vondt og vanskelig. Men da må de rundt deg vite om at du trenger hjelp og støtte og trøst. Det er ikke så lett om du ikke forteller hva du tenker og føler på, og er mest mulig tydelig om det.

Om de som er rundt deg ikke lytter ordentlig til deg eller møter deg på gode måter er det viktig at du forsøker snakke med noen andre.

For eksempel Helsesykepleier på skolen, fastlegen din, noen på Helsestasjon for ungdom, eller at du ringer hjelpetelefoner. Her er en liste over slike.

Det er kjempefint at du har fortalt hvordan du har det til oss. Jeg håper du kjenner at det hjalp litt, å vite at noen vet at du har det vanskelig og at vi bryr oss om at du skal få det bedre. Men jeg tror også det hadde vært fint for deg å få mer støtte, trøst og hjelp i hverdagen. Da er det viktig at du fortsetter å snakke med de rundt deg av venner og fosterforeldre, selv om det kan kjennes vanskelig ut.

Jeg legger ved noen artikler også og ønsker deg lykke til videre. Jeg tror du kan klare å snakke med de du har rundt deg, selv om det er vanskelig.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no