Jeg greier ikke tenke på barndommen min.

Jente, 13

Vet ikke om dette handler om helsa mi.Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare dette og det høres sikkert veldig rart ut. Men jeg greier ikke tenke på barndommen min eller snakke om ting jeg gjorde da jeg var liten. Vær gang jeg finner en gamle leke på rommet kaster jeg den bort og prøver så hardt og ikke tenke på det det er så vanskelig for meg og gå igjennom gamle kaser med leker og sånn. Jeg vet ikke men jeg tror det er litt fordi jeg ikke greier og innse hvor stor jeg har blitt og ikke helt greier og gi slipp på alt. Men hvordan greie og gi slipp på ting fordi jeg må kunne snakke om barndommen min uten og prøve og bytte tema hele tiden og jeg må kunne se gamle leker uten og gjemme de og ligge i en time på Sosiale medier for og glemme det. Jeg får alltid så fine svar så tenkte jeg kunne spørre her. Håper dere kan hjelpe for akkurat nå greier jeg ikke tenke på barndommen min en gang uten og prøve så hardt og glemme det.

Svar

Hei,

Takk for at du skriver til oss og det er veldig hyggelig å lese at du ofte får gode svar fra oss i ung.no

Jeg forstår at du lurer på hvordan du skal klare å tenke på og snakke om, barndommen din, uten å kjenne et sug i magen, en tristhet, som du helst ikke vil forholde deg til. Kanskje du bare kjenner på så mye unngåelse, at du strever hardt med å finne noe annet å tenke på, når tanker om barndommen dukker opp.

Ofte er det sånn, at når det er noe vi prøver hardt å unngå å tenke på, så dukker det opp litt oftere enn vi ønsker. Nettopp fordi vi da må minne oss selv på... hva var det igjen som jeg helst vil unngå?

Akkurat som vi prøver å unngå det som gjør vondt fysisk, så prøver vi også å unngå det som gjør vondt psykisk. Men dessverre så fungerer ikke det.

Vi får det faktisk bedre på sikt, om vi klarer å være i de vonde følelsene, kjenne på de, være nysgjerrig på de, ved å f.eks. spørre seg selv, hvorfor kom de tankene og følelsene nå? Hva skjedde egentlig i barndommen? Hvorfor gjør det så vondt å tenke på det? O.s.v. Prøv å utforske hva det er, som du er så redd for.

Vonde følelser er selvsagt ubehagelig, men ikke farlig og vi er rustet til å tåle det å være i vonde og negative følelser.

Hvis du klarer å bli litt mindre redd for å tenke på/føle negative følelser knyttet til barndommen, så får de mindre makt over deg og vil derfor dukke opp sjeldnere.

Det er nemlig sånn, at undertrykte følelser blir til krig på innsiden, mens følelser vi ikke erkjenner at vi har, overføres på andre, da havner vi i krig med omverdenen, som f.eks. kan gi seg uttrykk i sinne og irritasjon utad.

Kanskje du kan snakke med noen om de minnene du har fra barndommen? Gi deg selv lov til å være redd og trist, til å gråte - til å være i følelsene som kommer. Jeg tror det kan være til stor hjelp for deg.

De tankene vil ikke bare bli borte uansett hvor hardt du prøver...

Har lagt ved noen artikler og forslag til apper som jeg håper kan være til hjelp.

Jeg ønsker deg alt godt og lykke til!

Vennlig hilsen

Psykiatrisk sykepleier i ung.no

Besvart: 1.8.2025