Jeg savner barndommen da familien var mye sammen.

Hei.

Så fint at du skriver til oss om det du opplever i familien din.

Det høres egentlig ganske så normalt ut det dere opplever. At barna vokser opp og ikke ønsker å være med på å finne på noe slik som før kan ha noe med at ungdommene endrer interesser og vender blikket utover og bort fra familielivet.

Det er flott at du lengter tilbake til barndommen, det forteller meg at du har gode minner og dermed har hatt det fint så langt i oppveksten din. Nå er du 16 år og kanskje har du også eldre søsken som bruker mye tid på for eksempel kjæreste, venner, studier og interesser istedenfor å være med familien.

Det er en overgang for dere alle. Foreldrene dine merker det også. Tidligere kunne de planlegge familieaktiviteter og dere ble med på det. Det satte de nok stor pris på og dere hadde gode stunder sammen. Nå sier dere nei og Pappa bli litt lei seg og virker derfor sur. Han forstår likevel helt sikkert at ungdommen i hus har behov for å gjøre andre aktiviteter og at det å være med foreldre er kanskje kjedelig og ikke så interessant lenger. Det er en del av en sunn og normal utvikling til det å skulle bli et selvstendig menneske, men det er en overgang for foreldre og mindre søsken når familien endrer seg på denne måten.

- Snakk med foreldrene dine om det du føler på og opplever. Sammen kan dere legge en plan for noen familieaktiviteter i hverdagen som dere skal gjøre sammen for å ta vare på det det gode familielivet dere har hatt. Det trenger ikke være så mye eller så lenge av gangen. Litt er bedre enn ingenting. Når man snakker ut om det som er utfordrende så kan alle ta litt mer hensyn og prioritere å bevisst sette av tid til det som føles ekstra viktig.

LYKKE TIL.

Med vennlig hilsen helsesykepleier.