Føler det jeg opplevde blir sett på som "ikke så viktig" av min behandler

Jente, 17

Jeg holdt på å ta livet mitt i oktober ettersom at livet har vært ekstremt tungt dette halvåret. Jeg gjorde det ikke men bare nesten. Samme kveld bestemte jeg meg for å kjempe tilbake livet mitt så denne datoen har blitt veldig viktig for meg. Jeg har vært åpen om alt før jeg ble «så» suisidal, men jeg har faktisk vært usikker på om d har vært oppmerksomhet i d også. Åpenbart var det tungt, men jeg er veldig åpen på en tt bruker som er privat om alt jeg gikk igjennom, nesten som om jeg fortsatt lengter etter å bli hørt, selvom jeg allerede har blitt det. Til en viss grad.Jeg er hos psykolog å har prøvd å få hjelp av henne om å klare å få pappa/mamma til å forstå alt som skjedde ettersom at denne dagen ble veldig traumatiserende også for meg.selv så åpen jeg er føler jeg at d blir sett på som «ikke SÅ viktig» på en måte,å at jeg ikke blir sett på den måten jeg ønsker.jeg føler meg så oppmerksometsyk,jeg er usikker selv,men kanskje d bare er følelser æ fortsatt prøver å bearbeide?

Svar

Hei,

Så fint at du beskriver hva du føler og tenker! Alle har behov for oppmerksomhet og å bli sett, spesielt når man har det vondt. For mange kan selvmordstanker og ønsket om å dø henge sammen med ensomhet eller skam over hvem man er, eller andre vanskelige følelser. Det er derfor helt naturlig at du ønsker at andre skal se og forstå deg. Foreldrene dine er viktige her, og det er bra at behandleren din hjelper deg med dette.

Det virker som du trenger bekreftelse fra behandleren din på at det du opplevde, var viktig og betydningsfullt for deg. Mange føler at de ikke blir tatt helt på alvor i behandling, spesielt hvis de er sårbare for avvisning og har opplevd mye av det før. Da kan man ofte tolke små tegn på avvisning eller bagatellisering som noe stort og vondt, selv om det kanskje ikke var ment slik. Dette er en kjent problemstilling i behandling og helt vanlig å kjenne på. Det er lurt å være åpen om dette.

Dette kan føre til misforståelser. Det er sannsynligvis en følelse du sitter med, som behandleren din ikke mente å gi deg. Jeg tror behandleren din forstår at det du opplevde var vondt og viktig for deg.

Hvis du er sensitiv for avvisning og har stort behov for å bli sett, kan det gjøre at du tolker avvisning i situasjoner hvor det ikke var ment slik. Det er slitsomt å føle seg avvist! Om den andre prøver å vise forståelse er det viktig at du øver deg på å se det og tolke den andre på en mer fleksibel måte. Dette kan bli et mønster i relasjoner som skaper mer avvisning og ensomhet enn du hadde trenger å oppleve. Det er lurt å jobbe med dette i behandling! Du er god til å reflektere og se deg selv fra den andres perspektiv i ditt spørsmål. Denne åpenheten er super å ha i behandling.

Fortell behandleren din hvordan du har det, og dere kan utforske det sammen. Behandlere setter pris på slike tilbakemeldinger! Du kan også vise frem det du har skrevet her.

Lykke til!

Vennlig hilsen

Psykolog, ung.no

Besvart: 18.12.2024