Jeg hadde kreft som liten, jeg tenker fortsatt på det

Hei,

Så fint at du skriver til oss når du grubler over dine egne reaksjoner.

Det å få kreft og ha hatt det er klart en stor påkjenning. Det kan skape reaksjoner, også etter at det er over og om det har gått bra. Du har ganske tydelig fått veltet om på hele hverdagen din, og det rokker fort ved troen på at alt alltid skal være trygt.

Vi kan bli slitne, triste og redde etter at noe skummelt som kreft har skjedd, selv om det går bra. På kreftforeningen sine sider kan du lese mer om typiske reaksjoner, og du har også mulighet til å snakke med dem (via tlf, chat eller epost) om det du føler og tenker om kreft og livet nå.

Om det er sånn at du har så mange reaksjoner som påtrengende minner, følelser og kroppslige reaksjoner og kanskje at du også forsøker unngå tanker på kreft eller liknende, så kan det være lurt å snakke med noen om det.

Vanskelig perioder og opplevelser i livet vil naturlig sette sine spor og kunne påvirke oss, men noen ganger blir disse reaksjonene så sterke at de kommer i veien for livene våre og det å leve en normal hverdag. Da begynner vi å snakke om at det er lurt å få hjelp med dem.

Det kan hende at hjelpen du aller helst trenger er å kunne snakke med venner og familie om hva du tenker og føler. Noen ganger trenger vi aller helst bare støtte, trøst og hjelp fra våre nærmeste, mens vi andre ganger i tillegg trenger profesjonell hjelp for å komme videre.

Dette kan du tenke litt over, alt etter som hvor mye dette plager deg i hverdagen, og også snakke med foreldrene dine om eller helsesykepleier på skolen, eller noen andre.

Det samme gjelder det å være høysensitiv, eller oppleve at du tar inn mye av det andre strever med og har av reaksjoner. Vi er naturlig litt forskjellige i hvor mye vi setter oss inn i andres perspektiver, og hvor mye vi "overtar" andres følelser.

Det kan kanskje være fint for deg å minne deg selv på at du ikke skal fikse eller fjerne andres følelser eller problemer, selv de gangene du hører om dem og vil støtte venner og andre. Det beste du kan gjøre for noen som er triste er å være sammen med de mens de er triste, ikke ta bort hele tristheten deres (for eksempel).

Kanskje trenger du også å finne ut av hvordan du kan ta pauser i hverdagen din, og gi deg selv påfyll med energi. Det betyr ikke å isolere seg fra andre, men å sørge for en balansering der du også har pauser fra input.

I dagens moderne samfunn får vi veldig mye informasjon om verden og alle andre hele tiden, på veldig mange ulike måter. Da kan det være viktig å finne noen pauserom i hverdagen.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no