Er så lei at det ikke er noen andre utveier. Hva annet kan jeg gjøre?

Kjære deg.

Du har det veldig vanskelig, og du har hatt det slik veldig lenge nå og kjenner på fortvilelse og frustrasjon fordi du føler du har prøvd alt og at ingenting hjelper. Det forstår jeg blir strevsomt for deg!

Vit at det finnes god hjelp og at du kan få det bedre!

Du skal ikke ha det sånn og forsøke å håndtere det helt på egenhånd. Det blir altfor vanskelig for deg, og vil kanskje bare gi deg ennå mer følelse av hjelpesløshet.

Det er veldig viktig at du har gode mennesker rundt deg som kan støtte deg og gi deg den tryggheten, trøsten og kjærligheten som du trenger. Jeg ber deg om å snakke med foreldrene dine eller andre voksne som du har tillit til. Forsøk å fortelle om hvordan det er for deg, og be de lytte og forsøke å forstå, og la de få hjelpe deg med å være tilgjengelige og gode mot deg. Mange ganger kan vi voksne være opptatt av å komme med tips og råd for å få det bedre, men det er kanskje ikke akkurat det du trenger nå. Jeg tror du mest av alt trenger at noen bryr seg og forsøker å sette seg inn i hvordan det føles for deg.

Jeg vil også oppfordre deg å fortsette å ta imot hjelp fra BUP. Det er rett hjelp for deg nå og der kan du veldig god hjelp både til å forstå angsten og jobbe med den. Mulig du har hatt behandlere som ikke har vært så god match for deg, så da kan du be om behandlerbytte og forhåpentlig så får dere til et bedre samarbeid.

Husk også at angstbehandling er tøft, og at det kan kjennes ut som at det "bare blir verre". Men, et økt symptomtrykk er faktisk en del av behandlingen når en går inn i det vanskelige og kanskje treffer kjerneområdet i problematikken din. Snakk om hvor strevsomt det blir for deg og be om ekstra støtte for å komme deg igjennom. Dette kan du klare sammen med en god behandler og god støtte rundt deg! Det er jeg helt sikker på.

Du og behandleren din bør også snakke om selvmordstankene som du har og finne en form som både gir mulighet for det lukkede rom og sikre at du blir ivaretatt dersom det blir fare for liv og helse. Det er ikke uvanlig å få tanker om å dø når en har det så vondt og vanskelig over tid, og det skal alltids tas på alvor og undersøkes nærmere. Siden du er under helserettlig myndighetsalder (16 år), så plikter det å involvere de som har omsorgen for deg dersom det oppstår alvorlig bekymring for deg. Du og behandleren din må få til en god prat om hvordan disse tankene er for deg og når det er snakk om virkelig alvor der akutte tiltak bør tas i bruk og når det faktisk bare handler om å få lettet på trykket ved å fortelle om vonde tanker og følelser som du bærer på.

Dersom du ikke er i BUP nå, så vil jeg råde deg til å ta kontakt med fastlegen din og be om en henvisning. Vis gjerne det du har skrevet inn her og svaret du får av meg.

Jeg legger ved flere gode artikler og ber deg om å lese de og følge rådene som gis der.

Ta vare på deg selv! Jeg ønsker deg alt godt.

Med vennlig hilsen psykologen