Hvordan skal jeg klare å snakke med mamma om selvskading?

Hei, og takk for at du skriver til oss igjen.

Jeg kjenner deg jo ikke, men setter veldig pris på tilliten du viser oss. Du har kommet langt, og tar et skritt av gangen. Det er godt gjort, og krever veldig mye. Du klarte nesten å si noe til mamma, og sålenge hun ikke vet om det vondeste, er det ikke så lett for henne å si de rette tingene. Da kan det komme ut "ubetydelige" ting om karakterer, fag eller noe som er "ufarlig" på en måte. Kanskje strever hun selv med å sette ord på følelser.

Men jeg er sikker på at hun er bekymret for deg, og at hun på en måte blir lettet når du endelig klarer å være åpen. Foreldre har som regel en magefølelse når noe er galt, men er redd for å tråkke feil. Du ønsker å vise henne noe herfra, og det er jo ikke for sent. En annen måte er også som du sier å snakke med noen andre voksne, som kan forstå og hjelpe deg å sette ord på det til dine foreldre.

Jeg tenker det aller beste er å snakke med helsesykepleier eller noen som jobber på Helsestasjon for ungdom. Helsepersonell kan endel om selvskading, og kan vurdere sammen med deg hva som er best å si, og hvor mye det haster. Jeg er enig i at det kan være en god ting å henvises til BUP, dersom ikke helsesykepleier kan hjelpe deg godt nok. Det er lege som må henvise til BUP, men du kan starte med helsesykepleier.

På forhånd kan du skrive ned litt om dine tanker og følelser i en bok, på et ark, eller på pc/telefon. La gjerne helsesykepleier få lese noe. Det er vanskelig å sette ord på det som er vondt når man er litt nevøs og sitter sammen med andre i et rom. Men, ha tillit til at du blir tatt på alvor.

Jeg håper du skriver tilbake til oss og forteller hvordan det har gått. Jeg håper også veldig at du blir møtt på en god måte og får den hjelpen du trenger.

Ønsker deg alt godt!

Med vennlig hilsen helsesykepleier og sexologisk rådgiver.