Jeg føler meg veldig deprimert og føler ikke det kan løses

Hei,

Så trist å høre at du har det så vondt og har hatt det lenge. Jeg er veldig glad for at du skriver til oss, og også at du snakker med BUP og forsøker få det annerledes.

Samtidig skjønner jeg på det du skriver at en del også handler om at du savner det å kunne snakke med faren din på en god måte, og at du ikke kjenner deg akseptert for den du er. Det er fryktelig vondt, spesielt når du opplever det fra en i nær familie som du er glad i.

Nettopp dette med å være trans og hvordan andre rundt deg forholder seg til det kan det kanskje være greit å snakke med organisasjonen FRI, eller deres samarbeidspartnere om. Her er en lenke til deres nettside, og også liste over flere organisasjoner du kan undersøke.

Det å snakke med dem eller andre hjelpetelefoner vil kanskje ikke løse alle problemene dine, men det kan være en støtte i det. Både at det er flere som kan ha det som deg, som strever med å komme på plass i hvem de er og også få aksept fra andre rundt. I tillegg har de kanskje gode forslag til noe som kan hjelpe deg videre, og også hjelpe samtalene mellom deg og faren din.

Jeg skjønner at situasjonen din er komplisert og det kan kjennes ut som det ikke er mulig å løse den. Men det finnes hjelp og håp, selv om det kan være vanskelig for deg å tro på eller stole på det nå. Ikke gi opp, du kan absolutt få det bedre og annerledes i fremtiden.

Ved depresjon er det også lett å komme i onde sirkler der vi tar mindre og mindre vare på oss selv, blir tristere og mer sliten, og så synes vi det er vanskeligere og vanskeligere å ta vare på oss selv på gode måter.

Forsøk om du kan lirke litt på det med å spise, dusje og sove; det å ha rutiner. Er det mulig for deg å gjøre litt mer for å ha det bedre? Jeg forstår at du er sliten og fortvila, men det blir ikke bedre av at du gjør vondt verre. Jeg mener ikke at du helt aktivt velger å ikke orke det du ikke orker, men det er heller ikke sant at du ikke har noe kontroll over det du gjør.

Om du er deprimert kan du få en følelse av at ingenting du gjør hjelper, eller at du ikke klarer å snu noen ting ved din situasjon på egenhånd. Det er ikke sant. Du har mulighet til å ta valg for deg selv. En del av det handler om å bry seg nok om seg selv til å prøve.

Du er verdifull og viktig, akkurat som du er, enten faren din eller noen andre aksepterer det eller ikke. Det er du nødt til å begynne tro på, i alle fall jobbe for å tro på. For dypest sett er det deg og ditt liv alt dette går utover, ikke bare faren din eller de rundt deg.

Det er sikkert flere ting ved dette som er vanskelig for faren din, så selv om han burde akseptere og romme deg for den du er så klarer han kanskje ikke det. Det er fryktelig trist, og jeg håper det endrer seg. Men vi kan ikke tvinge noen andre til å gjøre det som er riktig for oss, eller føle det på noe spesielt måte.

Vi er likevel nødt til å jobbe for å akseptere og bry oss om oss selv. Så finnes det mange andre mennesker der ute, som bryr seg om deg og kommer til å bry seg om deg. Du er nødt til å leve livet ditt på best mulig måte for å finne dem og få det bedre.

Jeg legger ved noen artikler også og håper du kan begynne gjøre små, gode valg for deg selv. Snakk gjerne med BUP og faren din om at du har skrevet til oss og hva vi har svart, om det kan være nyttig for deg. Jeg ønsker deg utrolig mye lykke til videre.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no