Eg er så sliten men har ingen og prate med.

Hei,

Takk for at du skriver til oss i ung.no

Det er vondt å kjenne på at du virkelig kunne ha behov for hjelp og støtte, men ikke se noen muligheter.

Livet oppleves vondt og vanskelig, du føler deg alene, stressa og sliten. Og jeg forstår at du skulle ønske at du kunne søke trøst og støtte hos noen.

Du nevner flere som du har forsøkt å snakke med, men som du nå opplever som helt umulig å snakke med. Det at du har bestemt deg for at det ikke går å snakke med noen, gjør jo hele situasjonen veldig fastlåst for deg.

Det å dele tanker og følelser med noen er en sårbar ting, noe mange unngår fordi det kan være vanskelig å "gå inn i de rommene" i seg selv. Frykten for å ikke bli sett og forstått er sterk. Det gjør vondt når andre bagatelliserer problemene som for deg oppleves uoverkommelige. Jeg forstår at det er vanskelig å ta det første steget med å snakke med noen.

Det er likevel sånn at det å stole på noen, ta det første steget med å snakke med noen, det er et valg. Du kan velge at det er helt umulig og du kan velge at det er mulig og dermed bare gjøre det. Det er opp til deg!

Noe som kan være til hjelp, er å skrive ned tanker og følelser i forkant, f.eks. i en dagbok. Det kan hjelpe deg å sortere og forstå. Ta gjerne med dagboken som en hjelp i en samtale.

Jeg tror du kan klare det, hvis du prøver en gang til (og kanskje en gang til...)

Har lagt ved noen artikler som jeg håper kan være til hjelp.

Jeg ønsker deg alt godt og lykke til!

Vennlig hilsen

Psykiatrisk sykepleier i ung.no