Jeg har det så vanskelig, vet ikke om jeg orker leve mer

Hei,

Så fint at du skriver til oss når du kjenner deg så fortvila.

Jeg er lei meg for å høre at du har vært utsatt for så mye fælt. Det høres helt grusomt ut, og jeg skjønner at du har det vanskelig med livet.

Noen ganger har vi det så vondt, og så mange skumle og ekle ting har skjedd, at det kjennes vanskelig eller umulig ut å se det vakre og fine med livet.

Det betyr likevel ikke at det ikke finnes gode ting, eller at du må ha det så vondt du har det nå for alltid. Heldigvis endrer livet seg hele tiden, og det kommer til å skje mange gode ting for deg også. Da må du være her for å få det med deg.

Det jeg tror er veldig, veldig viktig når du har det som du beskriver her, er at du snakker med noen om hvordan du har det og får hjelp.

Det er ikke meningen at vi skal gå gjennom hverdagen vår og takle alt mulig alene, spesielt ikke så store og krevende ting som voldtekt og skremmende foreldre.

Hvis du har et godt forhold med moren din så foreslår jeg å snakke med henne. Du kan også snakke med helsesykepleier på skolen, eller en lærer.

Kanskje du for eksempel kan få hjelp så mobbingen på skolen slutter? Kanskje er det måter du kan få en tryggere hverdag på, som gjør at du igjen kan få bearbeidet det vanskelige og vonde som har skjedd deg?

For akkurat nå høres det ut som det er mange vonde ting som skjer samtidig, i tillegg til at du har opplevd vonde ting i fortiden som du ikke så lett får plassert der de hører hjemme. Da er det ikke noe rart du kan kjenne deg overveldet.

Det kan være viktig når det blir sånn å forsøke ta en ting av gangen, kanskje til og med dele ett og ett problem i mindre biter.

Det kan det også være fint å få hjelp med, og igjen derfor viktig at du snakker med noen. Da kan du i tillegg til hjelp, få trøst og støtte.

Jeg håper dette gir deg litt pågangsmot videre. Ingenting er håpløst, selv når det kan kjennes sånn ut.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no