Har tvang til å onanere og er redd for hvordan det blir senere i livet

Hei du!

Det er vanlig at barn utforsker kroppen og at de onanerer/tar på seg selv. Det høres ut som at de voksne prøvde å veilede deg til at dette er "privat" men det er ikke så lett å forstå som barn når man ikke har utviklet forståelse av f.eks intimitet, seksualitet og så videre. Det kan hende at tilbakemeldingene fra barnehage og skole ble litt dumme for deg der dette fikk veldig mye plass hos deg og har blitt en "big deal" pga det ble mye fokus på noe helt naturlig.

Når det er sagt så høres det ut som at du ønsker å bryte med dette og at du opplever at det blir en slags tvangshandling. Når man skal bryte med det tvangen "vil" så er det slik at man gradvis må øve seg på å gjøre motsatt av det tvangen vil og så stå i det til trangen gir seg. Dermed så tenker jeg at du må øve deg på å stå imot tvangen/trangen til å gjennomføre dette på tidspunkter der det egentlig ikke er tid eller du bare gjør det som en tvangshandling/noe du føler du "må". Med å gjøre noe motsatt/uforenelig mener jeg f.eks at dersom tvangen sier at du skal gå inn på rommet ditt/sengen din så kan du heller gå ut av huset. Dersom tvangen vil at du skal onanere kan du bruke hendene til noe annet slik at dette ikke er mulig. Etterhvert som du får øvd deg på å stå i de vanskelige følelsene som kommer ved at du ikke gjør som tvangen "befaler" er det sannsynlig at tvangen blir mindre sterk på sikt og at du da kan bli friere til å gjøre det du selv vil og ikke det som tvangen bestemmer.

Når det er sagt så mener jeg ikke at du skal slutte å onanere/ta på deg selv. Dette er helt naturlig og sunt. De gangene jeg mener at du kan øve på å bryte med det er når det ikke egentlig er noe du ønsker pga ønske om seksuell tilfredsstillelse men pga det handler om tvang.

Ønsker deg alt godt og masse lykke til.

Med vennlig hilsen psykologen