Mamma er mye sur og det påvirker familien veldig

Hei!

Så fint og modig av deg å ta kontakt her på ung.no.

Jeg forstår godt at du synes det er vanskelig at mammaen din ofte blir sur, og at det ofte blir krangling, roping og småkommentarer. Særlig når du står opp i flere stressende situasjoner i livet ditt fra før!

Jeg må si at jeg synes det er veldig dumt at mammaen din har sagt at du har gjort at lillebroren din har fått en dårlig barndom pga at du har vært syk. Det er IKKE din feil at du har vært syk, du har hatt det tøft nok fra før med spiseforstyrrelse, og det er ikke til hjelp å bli påført skyld i tillegg. Det er IKKE din feil. Det kan selvfølgelig være sånn at hele familien blir påvirket når noen er syke, også ved psykiske lidelser. Noen ganger kan også voksne si dumme ting når de har sterke følelser, en er i en krangel og ikke tenker seg godt nok om. Men da er det viktig og fint om den voksne reparerer etterpå, sier unnskyld for det som ble sagt og ordner opp i relasjonen igjen. Har det vært sånn i din familie? Eller er det ofte at krangler foregår og dumme ting blir sagt, uten at det blir snakket om, ordnet opp i og sagt unnskyld etterpå?

Det er vanlig og uunngåelig at det av og til blir uenigheter/diskusjoner/krangling hjemme. Særlig hvis det er en stressende og travel hverdag, hvis noen i familien er slitne eller ikke har det bra. Men det viktige er hvordan en krangler, om en klarer å diskutere samtidig som (særlig den voksne) beholder roen og respekten overfor den andre, og at en som sagt bruker tid på å ordne opp i etterkant av en krangel (bli venner igjen og si unnskyld til hverandre om en har sagt noe sårende). Hvis det er sånn at voksne hjemme ofte er oppfarende (roper, har et skremmende kroppsspråk eller ansiktsuttrykk), kan være kritisk, si stygge ting eller beskylde andre for ting ev. true med ting eller være fysisk utagerende (ødelegge ting, dytte, slå, sparke), uten at det blir ordnet opp i etterkant, er det naturlig nok skremmende for barn/ungdommer hjemme. Det kan gi en følelse av utrygghet og stress, at en stadig går på vakt for neste gang den voksne blir sur/sint og prøver å passe på at en ikke gjør noe de kan bli sure for. En kan også begynne å tro på det den voksne sier når de er sinte, som at det er "din feil at lillebroren din har hatt en dårlig barndom". Er det sånn for deg?

Det er fint å lese at du er "på vei ut av " en spiseforstyrrelse, og sånn jeg forstår det har fått god hjelp. Jeg lurer på om det er sånn at du fortsatt blir fulgt opp i behandling nå, av psykolog eller andre?

Ved behandling av spiseforstyrrelser er det anbefalt og vanlig at foreldre blir involvert. Jeg vil derfor først og fremst anbefale å ta dette opp med behandleren/psykologen din. Mye krangling eller dårlig stemning hjemme kan bidra til økt stress, som gjør det vanskeligere å bli psykisk frisk. Derfor tenker jeg at det er viktig at dette blir tatt opp i behandlingen, slik at behandleren din kan finne måter hvor dere kan få hjelp til dette, enten ved der du får oppfølging nå, eller annet sted.

Noen foreldre kan være ofte sure fordi de har egne psykisk vansker, og kan ha behov for egen hjelp. Mange familier kan også ha nytte av oppfølging ved familievernkontor, som kan tilby familiesamtaler, parsamtaler og/eller foreldresamtaler/veiledning. Tilbudet ved familievernkontoret er gratis, og det er ikke behov for henvisning. Behandleren din kan likevel skrive en henvisning til familievernkontoret, dersom dere ønsker det, snakk med hen om dette. Samtaler med familievernkontoret kan hjelpe familier som strever til å få bedre evner til kommunikasjon, redusere krangling/konflikt og bedre relasjoner i familien.

Noen familier kan også ha behov for oppfølging av barnevernet. Barnevernet hjelper familier som har det vanskelig, hvor foreldre strever med å følge opp barn/ungdommer som de trenger, f.eks pga egne psykiske vansker eller rus. Barnevernet kan tilby samtaler, hjelp og støtte. En kan ta kontakt med barnevernet selv, som ungdom eller foreldre kan ta kontakt.

Jeg tenker også at det er veldig fint om du klarer å sette ord på noe av dette til foreldrene dine. Kan du f.eks vise dem det du har skrevet her? Det er ofte lurt å ta opp sånne ting i "fredstid", når det er rolig og ikke krangling akkurat da, og fortelle hvordan du opplever dette og hvordan det påvirker hvordan du har det. Er det lettere å ta det opp med f.eks pappaen din, kan du starte der? Eller noen andre i familien din, som tante/onkel/besteforeldre.

Du kan også snakke med helsesykepleier på skolen eller helsestasjon for ungdom.

Jeg legger ved noen artikler som jeg håper du vil ha nytte av.

Ønsker deg alt godt fremover!

Med vennlig hilsen psykologen