Mamma leser dagbøkene mine og er sur etterpå, jeg klarer ikke si noe.

Hei du!

Så fint at du tar kontakt. Dette hørtes veldig vanskelig ut.

Det høres ut som din mor er redd for deg og bekymret for hva du sier til BUP. Dette forteller meg at hun forstår på et plan at du har det vanskelig men at det kommer ut på en veldig dum måte fra hennes side. Det er ikke OK i det hele tatt at hun leser dine private papirer. Det høres grenseløst ut og forteller noe om at hun ikke har det så greit i denne situasjonen og dermed bruker "desperate metoder" for å prøve å ordne situasjonen. Jeg forstår godt at du ikke vet hva du skal si og at du mister stemmen. Det hadde vært voksent og lurt av din mor dersom hun klarte å ta opp sin bekymring for hvordan du har det på en ordentlig måte men dette klarer hun ikke slik du beskriver det.

Jeg tenker at det som er lurt er at du tar opp med BUP hvordan det står til hjemme og forteller om hvordan din mor forholder seg til problemet hjemme. Det kan være lurt å ha med en voksen fra BUP som en hjelper når følelsene mellom deg og din mor fører til at det ikke går an å snakke ordentlig om vanskelige tema. BUP er vant til å samarbeide med familiene til de som går i behandling der. Det er lurt om din mor er med i time enten alene med en behandler/din behandler eller sammen i time. Det er også en mulighet at du skriver ned (siden du føler du mister stemmen) noen punkter/setninger om hva du synes er vanskelig og så kan bruke lappen når du snakker med BUP - eventuelt gi lappen.

Du trenger at noen andre hører og at noen andre kan hjelpe med å få deg og moren din inn i en ordentlig dialog istedenfor å ha det så "trykket" og vanskelig som nå.

Ønsker deg alt godt og masse masse lykke til!

Med vennlig hilsen psykologen